Årets store bløff

Endelig kan jeg fortelle historien. Bløffen som ikke kunne avsløres med en gang:
Vi var 8. Åtte jenter som frivillig pakket sekker med sovepose, liggeunderlag ekstra klær og mat. Det var lørdag kveld og istedenfor å drekke oss drita på fest skulle vi gå på ski inn til Gamma(skolens egenbygde lavo i tre, et stykke oppi fjellet her). Det var et nydelig måneskinn, og mens vi brøytet oss vei innover skogen så vi det glitre idyllisk i snøen. Stein hadde kjørt oss opp et stykke, så det var å prøve å huske hvor vi hadde gått før. Første halvtimen var stemningen på topp, vi brøyta oss lett avgårde innover traktorveien til snuplassen. Der startet diskusjonen; var det egentlig noen som visste hvor Gamma lå? Jeg hadde vært der en gang før om sommern, så jeg innrømmer ærlig at jeg ikke kunne bidra stort. Men vi fant da en retning og brøytet oss innover noe som så ut som det kunne vært en sti. Etter ca en time synes vi det var rart at vi ikke var fremme enda. En kjapp telefon til Stein bekreftet at vi mest sannsynlig hadde svingt av for mye til høyre. Og vi lette, og lette, den stubben hadde Madeleine definivt sett før! Det tok en stund før vi ringte Stein igjen og lurte på om han hadde noen tips. Planen ble å gå tilbake til snuplassen og gå over myra, følge elven til vannet ved Gamma. Humøret var fortsatt oppe, selvom det ikke alltid er lett å holde seg på beina der man suser mellom trærne i upreparete løyper. Da vi kom over myra og ikke fant elva ble beslutningen tatt. Klokka var ca 10, flere begynte å fryse og overtallet bestemte at det var bedre å dra nå, selv så flaut det var, enn å gå rundt i 2 timer til og heller ikke finne Gamma.

Vi hadde gått rundt i ca 2og en halv time da Stein igjen møtte oss med minibussen. På turen hjem snakket vi om hvor flaut det kom til å bli å komme tilbake. Vi visste jo at vi kom til å bli mobba. Stein prøvde å berolige oss om at til og med Raymond hadde gått seg vill med en gruppe en kald vinternatt. Men vi var ikke overtalt. Ideene flommet. Hva om vi så den var opptatt? Men av hvem? Gamma er jo skolens private... Russere! De trenger seg inn overalt, klart den var opptatt. Ikke snakket de engelsk heller, så vi klarte ikke å snakke med dem...

Vi lo høyt mens vi predde løgnen. Det var da umulig at folk kunne tro på det, det var jo helt fjernt. Men både Oppigard jentene og vi i Nigard holdt på historien, og folk gikk rett på. Noen av reiseliv jentene hadde fått høre sannheten, men de dro jo på kvelden allikevel.

Da søndagen kom ble vi overrasket av at historien fortsatt holdt. Folk var stolte av at vi klarte å finne fram til Gamma i det hele tatt, og akkurat da vi var på nippet til å fortelle sannheten overhørte vi Stein som satt og beskrev de 20Russerne som han ikke turte å gå bort til alene. Historien satt. Vi lo.

Mandag morgen rekker Elisabeth opp hånden: "Vi som var i Gamma på lørdag har noe å tilstå; Russerne hadde ikke noe vodka. Eller egentlig så var det ikke noen russere i det hele tatt, vel det kunne jo ha vært, men vi fant aldri Gamma så..."
Salen ler usikkert. Er det flaut at de gikk rett på, skal de le? Men historien var simpelthen for god, det var hysterisk.

Men nydelig måneskinn var det hvertfall ;)