Ny blogg

Ser det er lenge mellom bloggene mine på denne siden. Men tro ikke jeg har sviktet dere. jeg har bare prøvd å lage en som jeg kan legge mitt eget preg på. en som mange kommenterer på. Og det er bare å begynne for dere også :P

www.idame.vgb.no

skjer det lite her, så er det nok fordi det skjer mer der.

Roskilde

Åååå, så lyst jeg har! Jeg har så vanvittig lyst til å dra til Roskilde, kose meg med musikk og møte gode mange venner fra folkehøgskolen. Jeg var helt innstilt på å dra også. har sagt til folk at jeg kommer. Men nå er jeg usikker.

Pappa fikk meg nemlig til å lage en økonomisk oversikt over hvor mye penger jeg kommer til å bruke til neste år... Og det var ikke lite!

Etter en grov oversikt ser det ut til at jeg kommer til å bruke ca 200 000 kroner neste år. Man tjener ikke inn det på sommerjobb for å si det sånn.

Men enda værre: Jeg hørte på radio da vi malte huset forrige helg. P3 tror jeg det var. Og hva var det ikke han fortalte? At på fredagen(dagen før) var det to heldige drittsekker som hadde vunnet to billetter hver til roskildefestivalen. Bare tenk! Jeg kunne faktisk hatt en sjanse til å vinne billetter! Dritt.

Får gruble litt mer på det, men om jeg ikke finner en sponsor ser det ut som jeg må droppe roskilde i år...

To blogger

Jeg er ikke riktig sikker på hvorfor jeg begynte å lage meg en ny blogg. Men jeg skjønte det fort da jeg hadde laget den. Samtidig som det er terapi for meg å skrive er en blogg ment for å bli sett. Det er meningen du skal få kommentarer og tilbakemeldinger på den, sette en tanke inn i hodet på folk. Få dem til å skjønne hva jeg tenker. Ellers kunne jeg jo like godt skrevet en dagbok.

bloggen er langt fra ferdig. Det er ikke mange innlegg på den og derfor ser den også veldig tom ut. Men da jeg fikk en kommentar på et av innleggene mine bare en halvtime etter jeg hadde skrevet det, var det noe som hoppet inne i meg. Jeg er klar over at det er flere enn to personer som leser denne bloggen. Jeg vet at det er flere av venner og familie som popper innom for å lese. Det setter jeg stor pris på. Men det å få en tilbakemelding på det du gjør betyr mye. Da får jeg lyst til å skrive mer og oftere. Selvom mange sier de leser denne bloggen, er det få som gidder å legge inn en kommentar. Og det er helt greit! Men jeg trengte noe mer.

For de som gidder å poppe innom er den nye bloggen min: www.idame.vgb.no
Men for all del, det er hyggelig at dere i det hele tatt gidder å lese dette. Ha en videre flott dag. Nå har det sluttet å regne.

Tjene penger? Tull

Du leser om disse bloggerne som blir så populære, eller, de får en populær blogg. Så tjener de masse penger på at folk besøker bloggen deres. Og det de tjener på er selvfølgelig reklamen. Hver gang noen går inn på en reklame på bloggen deres får de litt i lomma. Dette vet vi. Det fungerer på samme vis på facebook. Ellers hadde det nok ikke vært gratis å bli medlem. Logisk.

Så jeg tenkte jeg skulle prøve meg på det samme. Legge til et program som legger inn reklame på bloggen min. Og hvis mange nok ser de og trykker på de er det mulig jeg kunne tjent en krone eller to. Jeg ventet i spenning. Helt til jeg så reklamen.

Altså, dere er vitner, dere ser det selv. Reklamen som ligger på denne siden er upersonlig, kjedelig og har et layout som ikke engang frister en kjøpegal 14åring. Så hvorfor i all verden skal jeg ha denne reklamen på siden min? Ikke er den spesielt fin, og jeg hadde sikkert ikke gått inn på selv. Så er det noe vits? Det er du som leser; hva synes du? Ser du i det hele tatt denne reklamen? For ikke å snakke om, frister det deg å gå inn på en av disse sidene?

Jeg kunne sagt at jeg ville starte en diskusjon her og nå, men ettersom jeg regner med at det kanskje er to stk(bestemor og bestefar) som i det hele tatt gidder å lese denne bloggen, er det vel ikke noe poeng. Men til dere som kanskje popper innom for første gang, eller for første gang på de siste 6månedene, er det bare å komme med innspill. Er det noe poeng at de er der?

Karate Kid

Jeg er bare et lite skritt unna karate kid nå. Etter å ha malt i ca 20timer denne helgen merker jeg at jeg er drittlei malekoster. Det var gøy å kjøre lift da. For det må man ha, når huset er så høyt som vårt. Men jeg synes vi var flinke. Har malt to strøk på veggene og tre på vinduene på en diger firemannsbolig på bare en helg! Her ligger vi ikke og dover på latsiden altså...

Men nå skal jeg i banken. Det er helt idiotisk. Betalingen til skolen i Singapore må skje ved å sende en sjekk! Utrolig gammeldags. Ikke vet jeg hvordan man gjør det heller, så da må jeg i banken. Hørte noen rykter om at de måtte bestille en sjekk, det kan jo ta ukesvis! Får håpe jeg rekker å skaffe meg studentbeviset før jeg drar. Utrolig komplisert.

Fra noe til noe annet. Jeg er over halvveis i boken "Afrodites basseng" av Gert Nygårdshaug, den er å anbefale. Det er lenge jeg har vært så grepet av en bok at jeg bare ikke klarer å legge den fra meg(når sant skal sies har jeg ikke lest så mye bøker i det siste heller. Var vel kanskje Erlend Loe sist. Alle hans bøker er å anbefale...) men nå går jeg. San var det. Jeg er ikke her engang, for jeg har gått!

Overskyet

Det er faktisk gøy å jobbe på lektern når man kommer litt inn i det. men det er fortsatt ikke en jobb for folk som blir lett stressa, for stress er det nok av. Men nå er det stille. Det blåser ute, er litt halv overskyet noe som vil si at det er fryktelig unødvendig med 40servitører. så jeg er på standby. Som i går. Venter på at været skal bli bra. Ettersom det er meldt drittvær hele helgen har jeg ingen store forhåpninger. Men det er lenge igjen av sommern...

Nei jeg får vel bare gå og poste brevet mitt da. Brevet til Singapore for å høre om det er noen ledige leiligheter til meg. Er så mye man må tenke på. Heldigvis er ikke jeg en som stresser om det. Hakuna Matata. Ting ordner seg. Det er jo ikke KRISE om jeg ikke har leilighet akkurat når jeg kommer ned, man finner alltids noe. Det er bare mer praktisk.

Jeg tenkte med på utstilling i dag. Fotokunstutstilling av noen av elevene på oslo fotokunstskole. Heldigvis kjenner jeg noen av de. Eller kjæresten hvertfall... Noen som vil være med? Jeg lurer litt på hva jeg skal ha på meg. Tenker at man må se litt sær ut. Hjelper liksom ikke bare å være sær, for det klarer jeg... Det blir sikkert gøy uansett.

Det er veldig kjipt om det regner hele helgen. En ting er at jeg ikke får jobbet på lektern, men vi skal male huset her hjemme. Jeg vet ikke helt hvordan det funker med maling i regnvær, men det er sikkert noen som kommer med noen smarte løsninger. Og for de som bekymrer seg; har jeg ingen planer om å stå øverst på stigen og male over de øverste vinduene. jeg er dårlig på meter, men jeg synes huset vårt ser ut som det er ti meter høyt. Sikkert ikke mer enn 6. Men det er jo høy det også.

Ønsk fint vær!

Bingo'n

Jeg må inrømme at jeg aldri har vært på bingo før. Jeg er heller ikke sikker på om Bingo'n Marthe tok meg med på på søndag ga meg noe klart innblikk i hvordan det er å være på Bingo. Joda, vi hadde fått utdelt ni firkantede ruter fordelt på tre lapper som vi skulle krysse av på når bokstaven og tallet ble ropt opp. Men gamlingene var byttet ut med ungdom. Den tette innelukten var byttet ut med en eim av øl og røyk. Halvparten var god drita og jeg skjønte fort at det var ikke Bingo'n de hadde kommet for.

Det var to damer som ledet showet. To høylytte eldre damer med et grusomt utseende, men som kjente absolutt alle, og klemte gjerne på de de ikke kjente for å bli kjent med dem også. Det var Bjørg og Berit, mor og datter, som kødda mer med utlendinger, homofile og sang enn jeg noengang har hørt før. Nå var de jo heller ikke to normale damer. De var menn. Det var rett og slett et dragshow. Med sang, humor og..bingo. Nå skal det vel også nevnes at det ble delt ut mye gaver til de som vant, eller de som prøvde seg. CD'er, helgeturer og godteri er kanskje vært å jukse for?

Grunnen til at vi kom akkurat dit, var fordi Marthe godt kjenner "Berit". Han har vært som en ekstrapappa for henne i flere år. Ikke det at hun trenger en ekstrapappa, men jeg forstår godt at hun liker fyren. Han er omgjengelig, alltid positiv, en hardbarka fester, og homofil. Jeg fikk ikke snakket mye med han, men han virka kul. Det er også utrolig at det går an å se så jævlig ut som Berit, og så mye bedre ut som Geir.

Det var en opplevelse som jeg anbefaler flere. Dere pyser der ute som synes homseklubber er utrolig skummelt, kan jo kanskje stikke på bingo'n en søndag kveld og bare ha det gøy :)

Utslitt!

Jeg er helt død. I gåt hadde jeg min første dag på lektern som servitør alene, og det kunne virkelig ikke ha gått værre. Da jeg var under opplæring i forigårs var jeg stasjonert i loungen der det serveres nesten bare drikke som lages av baren. I går var min stasjon på båten der vi lager omtrent all drikke selv og henter mat på kjøkkenet. Da må du selvfølgelig først huske å hente matbongen som kommer ut et helt annet sted enn du skriver inn bestillingen.

Det var forferdelig. Jeg glemte å hente maten. Jeg surret mellom bordene. Sølte øl og drinker over flere personer. I ca to timer hadde jeg null kontroll. Jeg la menyen på to bord inn på samme regning, jeg doblet opp regningen ca 3ganger, jeg var stressa og glemte alt. To av bordene mine gikk. Det ene hadde sittet i evigheter og ventet på drikke, som jeg var på vei ut med akkurat da de gikk. Det andre bordet hadde fått ca halvparten av det de bestilte og gikk da de ikke fikk mer på lenge. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gråte. Det viste seg å være vanskelig ettersom folk kjefta på meg fra alle kanter om at bordene mine manglet drikke, at jeg ikke hadde med bonger til kjøkkenet. Han skreik at om jeg ikke hadde med bong neste gang kom jeg ikke til å få mer mat. Jeg glemte det selvfølgelig minst to ganger til...

I dag har jeg fri. På søndag hvilte hun. Jeg tror kanskje jeg har forstuet ankelen, men bortsett fra det er jeg faktisk ikke støl i armene. Beina er da fortsatt ganske tunge. Bare det å gå til t-banen halv 11 i går kveld var en stor utfordring. Jeg startet på jobb kl 12 i går. Vakten er 8timer, men vi kan bli bedt om å bli lenger, men ikke lenger enn 10 timer. Hadde jeg jobbet i ti minutter til hadde jeg gått over ti timer i går. Jeg brukte selvfølgelig en halvtime på å telle opp oppgjøret og skifte og gå, så det ble en tung dag i går.

Forhåpentligvis blir morgendagen litt bedre. Da skal jeg holde meg til min egen stasjon og prøve å ha oversikt. Kanskje det kan komme fler av de to mennene som jeg serverte øl, gammeldansk og reker til i går. De skrøt til vaktsjefen at de hadde fått god service av meg :) Det betyr utrolig mye på en dag som har gått rett i dass sånn ellers.

Gårsdagen etter jobb ble tilbrakt i pappas trøstende armer foran tv-n med potetgull og vin. Så lå jeg og døste til kl ett i dag morges. Sto opp akkurat da pappa kom hjem fra en tretimers sykkeltur. Jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Jeg gikk godt over 19 000 skritt i går(skritteller) og over 14000 dagen før. Da kan man unne seg litt kos foran tv-n.

Men nå skal jeg gå ut igjen og slikke til meg de siste restene av den sola som gjør meg brun. gleder meg til å møte Marthe i kveld på bingo!

Lært noe

I dag har jeg tenkt litt. Når jeg tenker meg om har jeg egentlig tenkt ganske lite i dag, men mest nå på kvelden. Kanskje det er bra, at jeg i dag ikke har brukt timer på å fundere og analysere på de merkeligste hendelser og konversasjoner. MEN, altså...

Jeg har tenkt på lærdom. Har jeg lært noe? Og tenker jeg det siste året så ble det så mye jeg har lært om både meg selv og andre at jeg bare måtte gi opp. Så jeg har fokusert meg på den siste uken. Det er jo bare onsdag, kanskje jeg kan ta med alle dagene til forrige onsdag da? Ja, jeg tror jeg gjør det:

1. Jeg har lært at om jeg setter på tørketrommelen og går er ikke det et garanti for at klærne faktisk blir tørre. Det KAN faktisk hende at jeg trykker feil, og at når jeg da har oversett klærne i tre dager, er det ikke like kult å ta de ut igjen. En veldig spesiell lukt altså, men helt klart fikset med litt parfyme :)

2. Jeg har lært; eller lært er kanskje feil ord, jeg har igjenoppdaget, eller husket at jeg er skikkelig god på aerobic(!) Ikke bare det, selv så sliten og vondt i magen jeg får synes jeg faktisk at bodystep er skikkelig morsomt!

3. Har lært at jeg synes dansing er mye morsommere enn aerobic, for da er det så mye å tenke på at man glemmer at man har vondt i magen.

4. Jeg har lært at jeg faktisk er litt mer bekymret enn jeg trodde. Jeg har alltid tenkt på meg selv som en person som funderer og analyserer, og det at jeg analyserer litt i overkant gjør at jeg virker litt bekymret, MEN, jeg tror faktisk at jeg noenganger er litt bekymret. Om hva, spør du? Nei det tar vi ikke på nettet..

5. Jeg har lært at jeg er ganske lik "the starter wife". Selvom flere ler av meg er det for meg en terapi og skrive. Det er bare så synd at det er så mye jeg ikke føler for å legge ut på nett. Jeg burde begynne med en dagbok. Men slapp av godfolk, jeg skal gjemme den godt.

6. Jeg har lært at jeg, overaskende nok, liker bedre å skrive på data enn for hånd. Misforså meg rett, jeg er fortsatt den første som drar opp pennen når skjemaer skal fylles inn, men tankene mine; de surrer så mye rundt at jeg sliter med å skrive fort nok for hånd. Derfor blir det nok heller ingen dagbok...

7. Jeg har lært at jeg(beklager Andreas) er en av de patetiske radiorytterne. Jeg finner det vanvittig mye enklere å skru på radioen, enn å laste ned sanger, overføre de hit og dit og oppdatere og.., ja... phu.

8. Jeg har funnet ut av at jeg liker å gå i tights. Det er utrolig mye deiligere å bevege seg rundt i en stretchy tights enn en trang olabukse som gjør at du ikke klarer å bøye knærne normalt. Utrolig mye vanskeligere å hoppe over gjerder med de. Høye trapper viser seg også å bli ett problem.

9. Jeg har lært at på aerobic ser jeg faktisk sporty ut i en treningstights i motsetning til den fotballshortsen jeg hadde på meg i dag. Jeg er glad det var en innertruse, for å si det sånn...(vel jeg hadde jo på meg hipster da, men dere skjønner.

10. Jeg har lært at jeg ikke klarer å holde meg til ett tema og at tankene mine gjerne gjør at jeg sporer helt av. Jeg har jo faktisk gjort ganske mye teit den siste uka, som jeg tenkte å fortelle jeg hadde lært av; som å legge mobilen min på en høy kommode proppet med skrot(når den er slått av tar det noen timer å finne den igjen), også veldig dumt å sette sykkelen ute når det regner. Har man dårlig tid, ender det med at man må sykle på ett vått sykkelsete i ti minutter, for å så litt flaut si hei til en aerobic klasse. Jeg kan ikke engang kalle denne listen for "ting jeg har lært" lenger. Oppdaget, eller funnet ut, kanskje bare husket. Jeg skal prøve å skjerpe meg til neste gang, lover.

Lektern

For en dag!
Sto opp ikke altfor tidlig og brukte noen timer på å tenke på hva jeg skulle ha på meg. Etter å ha vannet blomstene med en hageslange som ikke er så glad i meg, var jeg glad jeg ikke tok på meg antrekket med en gang. For hvordan du ser ut er jo viktig. Jeg skulle til Lektern på Aker Brygge på, noe som jeg føler er mitt første seriøse, jobbintervju. En nydelig dag og jeg rekker å slikke sol i ca 50min før jeg velger å gå inn, 5 min før avtalt tid. Er viktig å ikke komme for sent :P

Jeg ble vist opp på balkongen og mens jeg satt der alene tenkte jeg at dette er jo et hyggelig sted for et one on one intervju. Så kom det to jenter opp, like nervøse som meg. Like etter fulgte ca 20 personer i forskjellige aldre som også søkte samme jobb. Vi konkluderte fort med at dette skulle være et gruppeintervju.

Så satt vi der. Alle i stillhet. Nervøse og spente på når sjefen skulle komme. Det ble litt for stille for meg, og etter å ha sittet der i 5min(føltes som en helv time) var det jeg som brøt stillheten ved å introdusere meg til den kjekke svensken på min høre hånd. Etter det hørte jeg mer og mer småmumling rundt meg, og jeg følte meg selvfølgelig som supermann som var så utrolig tøff at jeg brøt stillheten :D

Vi ble delt i to, og det tok ca 1 1/2 time med gjennomgang med spm til hver enkelt. Godt det var sol. Noe jeg synes var pussig var at jeg merket jeg følte meg mer nervøs da vi var ferdige, enn når vi satt der. Bortsett fra at jeg glemte å nevne at jeg hadde jobbet i turistbransjen før(Holmenkollen), vil jeg si jeg klarte meg ganske bra. Men det var ventingen. Beskjeden om at vi fikk svar i løpet av kvelden eller i morgen er tøff, ventet, men tøff. Jeg hater å vente.

Min vandring fra Aker Brygge viste seg å bli ganske suksessrik allikevel. Jeg hadde skrudd av musikken på øret og klarte å høre fallet av en lapp mot bakken. Jeg løfter hodet, ser to unge jenter gå foran meg i full fart og ned på bakken ligger det en hundrelapp. Det ble for dumt å gå bort om de hadde mistet den, da hadde selv jeg svart ja. Jeg hadde nok gjort det på en annen måte, men allikevel, jeg ble 100kroner rikere. Etter ett kort møte med pappa rakk jeg også å klippe og stripe håret før jeg dro hjem.

Men roen kom ikke til meg før jeg så meldingen; du er velkommen til informasjonsmøte på onsdag, vi er glade for å ha deg med i vår gjeng. Lise Lotte, Lektern. Nå har jeg spist en god middag med far og bror, og tenker å legge meg tidlig. Lurer på om det var de 2(muligens fler, telte ikke) flakene med potetgull jeg spiste som har fått magen min til å føles som en bowlingball som akkurat har gjort en strike. God natt godtfolk, om det er noen av dere oslofolk som er hjemme er det mulig jeg kommer over og skryter av at jeg har fått en sommerjobb :P

Mer enn en søskenkrangel

Det er ikke ofte jeg krangler med folk. Lett kritisering og småslossing, klart det skjer jo. Men en skikkelig verbal krangel kan jeg ikke huske sist jeg hadde. Derfor var det også en ny opplevelse for meg da jeg i går satt på plenen og gråt. Ikke fordi jeg hadde sett en trist film eller hørt en trist sang(det skjer jo hele tiden), nei, denne gangen var det på grunn av min egen bror.

Mens jeg har vært på folkehøskole har jeg snakket med pappa flere ganger og har hørt at han har vært oppgitt. Det gjorde også et stort inntrykk da jeg så han sitte på verandaen 17.mai og puste oppgitt med triste øyne. Jeg lurer på om Emil noen gang kommer til å forstå hvordan det føles for de rundt han når han ikke vil bli med oss på ting. Hvor tungt det føles at han heller vil sitte time time etter time foran skjermen istedenfor å spise lusj med sin egen søster.

Jeg gjorde det sikkert feil. maste på han om å stå opp, og informerte han om at vi skulle gå på tur og grille. Det ble sikkert for mye. Men det er det eneste som har funket før, mase på han og gjøre alt klart,så kommer han når jeg står ved døra. Men denne gangen ble det skriking, dytting, kjefing og smelling. Det hele ble for mye for meg. Jeg rømte.

Å skifte og dra inn til byen uten å si noe føltes ikke så godt som jeg hadde trodd. Men det var betraktilg bedre enn å bli værende i huset. Bare komme seg bort. Jeg hadde egentlig lyst til å bare bli borte noen dager og se hvor lang tid det tok før han la merke til at jeg var borte. Desverre ringte mamma han, og da måtte han jo skjekke. Og som den bekymrede personen hun er blitt, ble mamma ganske bekymret da hun ikke fikk tak i meg. Det var ikke meningen mamma. Beklager.

Jeg kom jo hjem etterhvert. Kunne ikke plage Andreas for lenge, og da jeg ikke fikk tak i noen andre som var hjemme ble det litt for dumt å stå sur ute i regnet i tights og tynn genser. Da jeg kom hjem prøvde jeg å si minst mulig til min bror. Orket bare ikke en ny krangel. Han merket vel ikke en gang at jeg var sur. Han er ikke akkurat kjent for å være en menneskekjenner.

Da jeg skulle legge meg klarte jeg ikke la følelsene holdes inne lenger og fikk de ut gjennom et dikt. Jeg er ikke veldig fornøyd med det, fordi det ble altfor mildt. Hadde jeg skrevet det da jeg satt i gresset på grünerløkka hadde det hatt en helt annen tone. Dere kan jo dømme selv:

Min bror

Jeg hadde en bror
som trøstet meg da jeg var lei meg og
som la armene rundt meg da han så jeg trengte en klem
Jeg hadde en bror
som etterliknet og så opp til meg og
som holdt meg i hånden for å føle seg trygg
Jeg hadde en bror
som spurtet mot meg på friidrettsbanen og
som overlegent driblet meg i fotball
Jeg hadde en bror
som så på meg og smilte
som var stolt av å ha meg som søster
Jeg hadde en bror
som likte meg

Min bror
vil ikke høre på meg og
vil heller kritisere enn å gi komplementer
Min bror
vil ikke være som meg, men
vil heller stirre på en skjerm enn å spørre hvordan jeg har det
Min bror
vil sitte timesvis foran dataen og
vil heller se på den enn å ha én samtale med meg
Min bror
vil sloss mot drager, men
vil ikke gå utenfor døra for å spise lunsj
Min bror
vil kjefte meg til tårer, men
vil aldri forstå hvor vondt det gjør
Min bror
vil hate meg, eller er det dette de kaller søskenkrangel?

Ting tar tid

Planen i dag var å pakke ut resten av flyttelasset, slik at det faktisk ble mulig å se gulvet på rommet mitt. Da jeg endelig klarte å dra meg ut av senga var klokka overraskende blitt halv 2(!). Skjønner ikke helt hvordan jeg klarte det... Var jo relativt våken i 8tiden.

Etter frokost og en god dusj var det bare å sette igang arbeidet. Jeg fikk faktisk flytta på litt da, men det er disse klærne. Først må de ut av skapet for å få vekk det jeg ikke lenger bruker/får på meg.Har vel fylt opp en søppelsekk snart. Når jeg da skal begynne å brette å legge ting inn i hyller finner jeg ut at jeg må jo prøve noe av det jeg ikke har brukt på en stund. Kanskje det ikke er fint lenger? For den toppen var litt kort, og den shortsen hadde feil farge, den toppen var heller ikke så fin, men den kan jeg sikkert bruke under en annen, kanskje jeg skal fargesortere? Det er ikke rart jeg bruker lang tid.

Etter å ha fått dumpa mesteparten av klærne inn i skapet fant jeg noen gamle postkort. Utrolig søtt, det er kanskje ikke vanskelig å tenke jeg at jeg en gang var en ivrig brevskriver, og det var utrolig gøy å ta opp de brevene jeg fikk. Mange fra Pernille, Ingvild og Mette og de inneholdt tegninger, klistemerker og glitter, både på og innenfor konvolutten. Noen bursdagskort, der det ikke er vanskelig å se at avsendern heller ikke er så gammel.

Men hva skal man ta vare på? Jeg fant noen gamle innleveringsoppgaver i naturfag, kunst og håndverk og historie. Jeg synes de var så fine, at kanskje jeg skulle ta vare på dem for å se hvor flink jeg en gang var. Men er det noe poeng? Kjenner jeg meg selv rett havner de på loftet og blir kastet en gang om 40år. Forhåpentligvis har jeg laget noen mer imponerende oppgaver til da.

Gjemt i en skuff fra flyttelasset fant jeg noe jeg meldt meg inn før i år. Både CD og tegnehefter på hvordan forbedre teknikken. Det resulterte selvfølgelig at jeg skjøv unna det som lå på pulten og satte meg for å tegne. Da jeg hadde brukt vel og lang tid på å irritere meg over alt jeg ikke fikk til, kom jeg på hvorfor jeg meldte meg ut..

Men nå må jeg gå. Må planlegge alt det nyttige jeg skal gjøre i morge, kremt...

Ferdig på fokehøgskole

Nå har vi vaska og skrubba både på alle rom. Tak, vegger og gulv har fått seg en kraftig skrubb før avreise. Det var nok under pakking og vask, at det gikk opp for oss at eventyret begynte å gå mot slutten. Rommene ble igjen upersonlige og sterile, og vi møttes heller ute, enn å sitte på de tomme rommene som minte om avreise.

Men nå er det gjort. Vi har alle dratt hver til oss og feiret 17.mai separat. Avslutningsmiddagen var god og underholdnigen var rørende. Jeg kjente at Siri og Elines sang fikk en bildeserie til å gå i sakte film gjennom hodet mitt. Om ting vi har gjort, tabber og morsomme ting vi har vært med på. Utifra de tårevåte ansiktene på alle kanter, skjønte jeg at jeg ikke var alene om det.

Siste dagen kom venneringen vi alle hadde ventet på. Den samme ringen som vi formet første dagen, da vi var nye og nervøse og spente på å bli kjent med personen ved siden av. Nå er vi blitt kjent og formet igjen ringen, og løste den opp for å starte ett nytt eventyr. Personlig føler jeg at jeg hadde forberedt meg på de siste dagene i hele to måneder. Jeg synes det hele var mer fint enn trist og veldig overrasket over at jeg ikke felte en eneste tåre. Alle de andre jentene hadde våte ansikt og røde øyne, var det feil av meg å ikke gråte? Men jeg har en teori. Mitt eventyr er ikke over. Mange av mine skolekamerater skulle hjem, kanskje jobbe ett år, studere noe i nærheten og tilbake til det kjente de visste hvordan ser ut. De kan se for seg reisen fordi de vet hva som venter. Det klarer ikke jeg. Mitt neste år skal tilbringes på andre siden av kloden i ett land jeg aldri har vært før, med mennesker jeg aldri før har møtt. Mitt eventyr er ikke over, det har akkurat startet...

Synger på siste verset

Dagen i dag har bestått mye av rydding og diskutering. I klassen har vi hatt gjennomgang på de siste prosjektene og snakket om året og fylt ut evalueringsskjemaer. I teatersport har vi lekt og diskutert året. Det er merkbart at skoleåret på Ringebu synger på siste verset. Det er trist og rydde, så jeg utsetter det, skla vaske på torsdag så kan vel ikke utsette det for lenge.

I dag øvde jeg med litt på slaklina. Klarte for første gang å gå over hele, er nok ikke mer enn 3/4meter, men jeg er stolt allikevel. Har tross alt ikke øvd mye på det. Tror jeg ønsker meg en hjemme. Har tenkt litt på det og det passer perfekt med en line mellom de to epletrærne vi har i hagen.

Hoppa litt trampoline også, men det var ikke like imponerende. Klarte ikke å lande oppreist på beina da jeg prøvde på backflip, bare i en knelende posisjon. Men men, øving gjør mester sier de. Skjønner heller ikke hvorfor jeg har fått helt angst for å prøve forlengs. Klarte det helt fint da jeg gikk på trampett, men på trampoline er det mye skumlere syns jeg.

Ellers er jeg en av de irriterende personene som går rundt her og vil ha folk til å skrive noen ord i minneboka mi. Nå skal det nevnes at ingen har så kul minnebok som meg(så klart..) fordi min inneholder bilder fra turer vi har vært på osv. Men jeg liker ikke gå rundt og mase på folk. Problemet er bare at jeg vet det blir skikkelig kult etterpå, hvis jeg får mange til å skrive. Ja, ja, får prøve.

Men nå tror jeg jeg stikker og utsetter noe. Uff, så stress, masse å tenke på altså.

Fåvang for siste gang

Det skjedde i går. Det vi har både gruet og gledet oss til. Den siste festen, den siste gangen vi samles en stor gjeng fra ringebu folkehøgskole og drar ut og drikker sammen. Det var til tider en litt melankolsk stemning, men for det meste drakk vi, dansa, skreik til hverandre for å overdøve musikken, og hadde det bare utrolig gøy.

Vi vorsa under posten og lagde bord og benker av noen paller som var slengt rundt. Det hadde blitt god stemning da noen observerte en poitibil komme rullende nedover. Minst 10 personer var rundt husveggen og forbi før jeg hadde fått med meg hva som skjedde. Da politibilen kom rullende opp ved siden av oss, fant vi ut at det var for sent å rømme så 3-4 gikk bort og snakket med dem. Var så snille som bare det og regnet med å få litt kjeft, men hva var det de sa??!?!? De sa at om vi ryddet opp etter oss, ikke knuste noe kunne vi få lov til å sitte der. OG ett minutt etter bilen var kjørt, skrudde noen på lyset så vi slapp å sitte i mørket. Snille, snille ringebupolitifolk. Men jeg skjønner jo at de heller vil at vi sitter der enn på barneskolen.

Så dro vi på fåvang, og der var det bare oss, så det ble en skikkelig avslutningsfest. Det er trist og snakke om avslutning. Nå er det bare en uke igjen av skolen. Neste uke er det pakking og vasking fra tirsdag. Blir rart og se på veggene helt tomme. Men nå tenker vi ikke mer på det. Ikke noen vits i å tenke på det før senere. "Grip dagen!"

Æsj gris

En liten liste nå som våren har satt sin entre:
1. Valgfag snowboard spiller slåball
2. Bonden har begynt å spre gjødsel på jordet sitt
3. Det stinker fordi bonder jødsler med grisebæsj
4. Grisebæsj lukter ca 10 ganger værre enn kumøkk
5. Lufting forårsaker at det lukter dritt i gymsalen, i klasserommet og på rommet
6. Å jogge ute er en kulinarisk utfordring for luktesansen
7. Jeg nyser, øynene klør, og nesa renner, men legen påstår jeg ikke er allergisk mot noe...
8. Kilroy har overtatt søknaden min til Singapore selvom jeg har kommet inn.
9. Kilroy er treige, så forhåpentligvis får jeg betalt skolen i tide.
10. Jeg fikk sms av bestemor i dag
11. Madeleine ble imponert fordi bestemor klarte å sende en sms.
12. Jeg har endelig klart å glasere ferdig alle tingene jeg har laget i keramikken
13. Ovnen i keramikken har streika
14. Jeg er på godlista til Eirik
15. hvis noen trenger tips, så går veien til godlista til en mann gjennom magen.
16. Jeg er lei av å høre Alexander Ryhbak på radioen.
17. Jeg gleder meg til melodi grand prix
18. Jeg hater at olabukser jeg kjøper i perfekt størrelse ikke er perfekte lenger etter en vask.
19. Jeg tror Anda mi gruer seg fælt til å måtte skilles fra bamsen til Tonje. Det blir nok tøft for dem.
20. Det hadde vært så mye lettere å kommunisere hvis vi alle var jenter.
21. Verden hadde gått under på ti dager hvis vi bare hadde vært jenter
22. Jeg elsker at vi alle er forskjellige, men noen ganger kunne folk tenkt litt mer som meg.

Ha en fantastisk vår

I Oslo

Da er jeg hjemme igjen, har sovet i min egen seng i natt, tror nesten jeg foretrekker den på skolen... Sengen min knirker sånn, jeg anbefaler ingen å kjøpe en seng i massivt tre; den kommer til å knirke.

Litt bekymret over at mange av tingene jeg så i kjøleskapet da jeg var hjemme i påsken fortsatt er der... Men nå er jo ikke vi kjent for å kaste med en gang.

Mormor og beste har visstnok ryddet på loftet, så da jeg kom hjem kunne mamma vise frem russebuksa si, kjolen mormor hadde på seg i konfirmasjonen hennes, Kjempefin! Og den første ballkjolen mamma kjøpte. Mulig den kan bli fin om jeg farger den, men usikkert om den er noe å samle på. Men det er så gøy å prøve sånne gamle kjoler, jeg kommer helt sikkert til å bruke noen av de innimellom.

I dag har jeg små vanskeligheter for å bevege meg. Dagen startet med å rulle ut av senga gå litt rundt for å så legge seg i sofaen og strekke seg som en katt. Vi hadde nemlig dugnad i går. En hel dag med raking tar på: Jeg har sprukne blemmer på begge tomler, en liten inni hånda som begynner å gå bort, ribbeina mine kjennes ut som noen har brukt de som boxing bag, men det går fint hvis jeg ikke puster tungt :P

En av tingene som er morsomt med å komme hjem er å finne elle klærne og smykkene jeg glemte at jeg hadde. I dag har jeg tatt på meg en sort glinsende tights, en lang strikka genser som tilhørte mamma en gang i tiden. Mye sort må pyntes opp så, jeg har et bånd med en stoor blomst på rundt magen og et glinsende smykke rundt halsen. I tillegg til at genseren er dratt sammen med en gullenke på ryggen har jeg sorte og røde leggvarmere. Er så gøy å pynte seg med "nye klær". Kanskje jeg skal gå og sminke meg? JA, det gjør jeg, begynner å bli en stund siden. Snakkes!

Sol og sommer

De sa sommern ikke ville komme til Ringebu før i august, men vi var og grillet på stranda i går, og det var kjempedeilig. Litt vind, men sol og varmt. Kan vel ikke skryte av mye bading. Vannet funket bedre til nedkjøling av drikke. Men for en herlig dag.
Vi syklet ned og tok det sakte og rolig(og ja mamma, jeg hadde på meg hjelm...) sykkelen derimot... Jeg lånte Madeleine sin sykkel, den var fin som bare det, men etter å ha stått i skjulet i hele vinter var det lite luft igjen i dekkene. Vi dro ned på statoil og Vegar fikk æren av å fylle dekket(hmm) det var så klart ikke hans feil, men det var litt ærgelig at han slapp ut mer av lufta for å så finne ut at det ikke gikk an å fylle fordi det var feil ventil. Det første jeg gjorde etter at Johannes konstanterte at det fint gikk an å sykle på sykkelen var å gå rett på trynet. Men det gikk da an å sykle på den, så lenge jeg ikke svingte for brått, for da brettet hjulet seg...
men det var i går, nå er det søndag.

I dag har jeg sittet noen timer i kjelleren og dreiet. I dag har jeg laget en te-kanne. Hvis den kommer seg gjennom ovnen og og glasering da...

Men nå må jeg følge med på filmen(pinocchio :P )

Teatersport

Først vil jeg bare nevne at jeg har kjøpt meg en globus i dag. Den lyser om jeg vil, viser gradene og div andre ting jeg ikke helt skjønner enda. Jeg har lenge hatt lyst på en, men de er så sinnsykt dyre. Mener jeg så en på europris for ikke så lenge siden til ca 500kr... Da var jeg overlykkelig over at jeg klarte å snylte til meg en globus til 70kr på bruktbutikken, røverkjøp! :)

Jeg har gått rundt og snufset ganske lenge nå. Jeg nyser omtrent 50ganger om dager, men ettersom Kjetil fortalte meg at det er en av de største påkjenningene du kan gjøre mot kroppen(på linje med orgasme(!)) så har jeg tatt det som god trening. Men i dag ble jeg lei. Nesa rant, nysene kom på løpene bånd og øya blei rødere og rødere. Så i morgen skal jeg til legen og teste meg for allergier. Har jo ørlite pollenallergi, men bjørka har ikke sprunget enda, så det må være noe annet. Om det er støvallergi tror jeg at jeg dæver!

Vi hadde teatersport i dag for første gang på en lenge. Jeg var sliten og trøtt da jeg kom, men da vi begynte med noen teatersport leker fikk jeg plutselig gjennomstrømning i nesa igjen. Jeg merker jeg har blitt litt tryggere på meg selv. I dag improviserte Benjamin, Siri og jeg en scene som vi etterpå skulle spille på nytt i tre forskjellige sjangre. Den ene sjangern ble "musikal". De som kjenner meg godt vet at jeg hverken er trygg på min egen stemme eller føler meg spesielt komfortabel med å synge alene andre steder enn i dusjen. Men nå sto jeg altså der. Foran hele klassen, og måtte synge akkurat det samme jeg for fem minutter siden hadde sagt. Det var skummelt. Jeg merka at jeg var nervøs i starten, men så løsna det! Det kom en tanke som gjorde meg oppmerksom på at jeg faktisk driter i om jeg er ræva til å synge og at det ikke kommer til å bli en bra scene om jeg ikke overdriver. så jeg slapp meg løs. Det var overraskende befriende. Fikk noen positive kommentarer etterpå, men om det bare var trøstende klapp på skuldern det vet jeg ikke. Men jeg er fortsatt stolt over meg selv. Om det ble bra eller ikke, jeg gjennomførte det :) Takker også Benjamin og Siri som gjorde det mye lettere for meg å slippe meg løs. For en som ble fortalt av sin beste venninne i 4klasse at hun kanskje burde finne seg noe annet enn koret, tar det litt tid å synge foran publikum igjen. Takk for utfordringen.

Hafjell

Akkurat kommet hjem fra hyttetur i helgen. Hele skolen leide en av de nydelige hyttene oppe i Hafjell bakken. Vi var såpass mange at vi leide en hel firemannsbolig, genialt, ingen naboer som kan klage når(og jeg sier NÅR ikke hvis..) fyllebråket blir for mye for dem.

Idrett fylte opp de to leilighetene nede og kunst og reiseliv fordelte seg på de to øvre. Det vil si etter vi kom inn. Jeg må si jeg ikke er vant til dør med kode, men regnet ikke med at det kom til å bli et problem hadde jeg ikke regnet med. Som første person som skulle låse seg inn i vår leilighet følte jeg meg som en idiot da jeg fikk døra til å lyse rødt og ikke grønt som den gjorde da vi kom. Jeg følte meg enda dummere da Eline etterhvert fant ut at eneste grunnen til at den ikke åpnet seg var fordi vi ventet for lenge med å ta i dørhåndtaket... Jaja, sånt skjer.

Vi kom gående opp rundt kl 5. Da hadde allerede flere av idrett rukket å gjøre seg relativt brisne. Når du starter kl tre er det ikke rart at folk slokner tidlig.

Senere på fredagen kom Andreas oppover. Han gikk på skolen vår en tid, men måtte slutte, var mange som fikk god kontakt meg karen. Derfor følte jeg meg litt dum da bilen hans rullet inn på plassen og 10-15stk løp bort for å gi han en velkomstklem mens jeg og noen andre ble sittende igjen å se på. Men det ville bare blitt utrolig dust og løpe bort til en kar jeg ikke er sikker på at husker meg fra de to setningene vi vekslet. Men, jeg er på den andre siden glad for at jeg fikk sjansen til å prate mer med han lørdag kveld. Selv om mye av samtalen ble skreket gjennom høy musikk, fikk jeg med meg at han er en utrolig interessant person. Vi har en veldig ulik bakgrunn, men det var det som gjorde det så gøy å diskutere med han. Alltid gøy å oppleve nye karakterer. Om du leser dette en gang Andreas(frivillig eller ikke): så skal du vite at jeg tar gjerne opp en samtale nårsomhelst :P

Som standard, var det mange som rota i løpet av helgen, både påvirket og ikke. Jeg føler meg derimot ikke kvalifisert til å nevne noen navn, men jeg opplevde at alle hadde en morsom helg, med eller uten napp.

Luksusproblem

Som skrevet tidligere har jeg endelig lagt tankene mine over på at jeg skal tilbringe neste år på Costa del Sol. Så får jeg en mail fra Torino, Italia: you have been accepted! Så en fra Singepore: You have been accepted! Så en beskjed fra pappa: Du kom inn på campus Christiania i Trondheim!!

Jeg skalv litt da jeg åpnet den ene mailen etter den andre. Jeg hadde jo allerede valgt Spania nettopp fordi jeg ikke trodde jeg hadde noen sjans i havet på å komme inn på de andre skolene... Nå er jeg tilbake til stress inne i hodet og tenking igjen. Som Madelen sa; det må være et tegn at hun i natt drømte at hun ikke kom seg vekk fra Spania og var fanget der, jeg må komme meg ut...

I en annen mail jeg fikk fra Spania stod det at jeg ikke hadde betalt riktig beløp og derfor enda ikke er Helt akkseptert. Er dette et tegn?

Etter mye tenking, diskutering, både med meg selv og andre, For og imot lister(hjalp ingenting) tror jeg jeg vet hva jeg vil. De som sitter og hører på meg mener hvertfall det er helt tydelig at jeg har mer lyst til å studere ett år på LASALLE i Singapore. Faktisk en av de mest anerkjente designskolene i verden(etter hva jeg har hørt) så jeg skjønner ikke hvordan min portefølje klarte å komme seg inn der, med så mange søkere. Det virker ganske idiotisk å kaste bort en slik sjanse...

Fortsatt i tvil, men vet kanskje innerst inne hva jeg vil, selvom jeg vet mamma ikke blir så glad for at jeg reiser så langt bort. Men det er bare ett år da..

Livet kommer med noen vanskelige valg innimellom.

Barcelona og Påske

Nå har det vært lenge siden jeg har vært på pc’n gitt. Først Barcelona tur så påskeferie, med mer, deilig. Det var andre gangen jeg var i Barcelona, og tradisjonen tro så regnet det hver dag unntatt dagen vi dro. Men vi klarte da å ha det gøy for det. Vi var innom mye forskjellig kunst av forskjellig slag, han Gaudi har virkelig laget mye stilig altså. Det visste jeg for så vidt fra før, men jeg tror jeg har fått en større interesse for bygninger og kunst generelt enn sist gang jeg besøkte byen.

Eneste kjipe var at jeg ikke fikk være med på guideturen av reiseliv langs Rambla’n fordi jeg lå i senga med hodepine etter å ha vekket mine stakkars roommates med ett anfall. Men Ramblaen fikk jeg sett flere ganger og om det er noen som lurer på noen shoppigtips kan jeg stå til tjeneste. Bagen min veide 11kg da jeg dro ned og 17tilbake. Jeg skylder på at jeg brukte en tyngre kåpe på vei ned…

Etter flyturen var det en kjapp overnatting i egen seng før vi dro opp til hytta. Det vil si, mamma og jeg klarte å komme oss innom både IKEA og Bohus før vi tok turen oppover. Trenger litt ideer da badet på hytta skal pusses opp.

I påsken har jeg (stolt) gått 74km på ski, i løpet av de 4 dagene vi gikk langrenn. Jeg var glad for at Ellen (mammas kusine) og Kjetil ble med på hytta for da kunne jeg og Ellen gå i mer vårt eget tempo. Jeg hadde gledet meg lenge til å gå hytte til hytte tur sammen med dem og ble derfor ganske skuffet da vi måtte snu første dag; etter 11km oppoverbakker i sterk motvind i tre timer fant vi ut at det ikke var noe vits å utfordre været mer og Rauhellern kunne vi besøke en annen gang. Jeg er veldig glad for at vi snudde, tror jeg hadde vært utslitt om vi skulle fortsatt og gått i 9timer første påsketur… Men vi kom oss til Mårbu dag to. Der møtte vi Ellen og Kjetil og alt var bare fryd og gammen :P

Jeg hadde også gledet med til å Kite i Påsken, men etter at tremenning Sondre fløy kilometervis innover vidda og hadde småproblemer med å komme tilbake da vinden hadde løyet, ble det heller en lang dag med mye venting. På turen sin hadde han mistet noen deler til Kiten så kiting får jeg prøve en annen vinter.

Emil og kompis Sigurd kom opp på onsdagen. Da hadde jeg og Ellen allerede opparbeidet vaskebjørn looken, men gutta var ikke så opptatt av brunfarge. De første dagene de var i bakken, ble mer tid tilbragt på varmestua og andre dagen rakk de ikke heisen opp til hytta fordi ”tiden gikk så fort på varmestua”. At pappa gadd å kjøre ned og hente dem er utenfor min forståelse. Min kjære bror Emil: jeg er veldig glad i deg men noen ganger(som nå i ferien) glemmer jeg hvorfor. Du er en unnasluntrer som er ekspert på å klage, du sitter gjerne dagevis foran pc’n med pepsi max og potetgull istedenfor å dra i bakken eller henge med venner. Du føler ingen skyldfølelse når kroppen din sitter stille 5dager på rad og har ingen problemer med å skulke skolen. Du påstår alt er så lett og at dere ikke lærer noen ting, men får allikevel treere på prøver. Når jeg er alene med deg er du kjempekoselig. Vi kan snakke sammen om forskjellige ting, vitse, le og lage en god middag sammen. Men er pappa eller en kompis der, slenger du dritt, oppholder deg minst mulig i stua og det virker som du jobber hardt for å unngå oss. Som sagt; jeg er veldig glad i deg bror min, men jeg trenger noen ganger en påminnelse om at du også er glad i meg.

Tilbake på skolen går ting som normalt. Jeg snufser litt i dag og hadde noen hostekuler i stad, men jeg har forbudt meg selv å bli syk, så føler meg mye bedre nå. Det tok meg to dager å pakke ut og enda lenger å vaske skittentøy(enda ikke gjort). I går hadde vi High School Musikal maraton(I know, det er patetisk), glemte treeren så det ble bare to. Jeg hadde kjøpt minigulerøtter som jeg satt og knasket på og 10min senere hovnet leppa mi opp(bare litt) og halsen begynte å klø. Men det var fryktelig godt så jeg spiste litt til :P

Til de som ikke har fått det med seg er mitt neste år endelig kartlagt. Spania! Jeg har fått plass på designskolen i Marbella og har akseptert. Costa del sol, here I come. Og jeg trenger ikke flere kommentarer om at jeg drar til det stedet som kryr av skandinaviske og europeiske turister, for jeg har hørt det!!! Forhåpentligvis blir jeg kjent med noen innfødte etter tre år bør jeg ha klart å lære meg mer enn ”One servesa por favore”.

I går lærte vi salsa og det ble mye hoftevrikking. Det var kjempegøy, men jeg må si noen av gutta var bedre enn andre. Mathias: hadde takten og vi fikk det til ganske bra, Thomas: du er bedre på piano, må jobbe litt med den hoftevrikken, Magnus: vi var nok ikke teknisk perfekte, med det var utvilsomt morsomst å danse med deg, ”You’ve got the attitude”! Jens: best teknisk, men glemte at dansing også handler om å slippe seg løs og ha det gøy. Alt i alt: takk for dansen, bra jobba gutter! At jeg er støl i dag er nok mest sannsynlig mye dans på tærne, for jeg føler ikke at strikkhoppingen var like krevende.

Men nå skal jeg skjekke hvilken farge min personlighet er; har nemlig kjøpt bok fra damen som var her og holdt foredrag om farger. Har lest litt i den og det er veldig interessant :D

Costa del sol

Nå tenkte jeg egentlig jeg skulle skryte av at jeg var ute og jogget i går. Løp intervaller opp de eviglange bakkene(slapp av pappa, det trengs nok litt trening til før jeg kan utfordre noen på Råskinnet, but getting there :P )

Men så må jeg heller skryte av noe annet. Jeg klarer nesten ikke skrive fordi jeg sitter og hopper opp og ned i sofaen, hvorfor? Jeg har blitt accepted at the Marbella design school in Costa del Sol!!!!
Det er ikke førstevalget, men dit har jeg ikke søkt enda, så da skal dere vite, at om jeg ikke slipper inn der er det fullt mulig jeg skal til Spania for å studere interiør neste år!!! Yay!!

Skryt

Jeg må skryte. Klarer ikke å dy meg. Var i bakken i dag, nydelig vær, solskinn og stille bare litt isete. isen resulterte i at jeg ikke turte å prøve ut noen nye triks på hopp, men heller fokuserte på rails(oversettelse for bestemor: jeg øvde på å stå på brett over lange jernrør som er bøyd i forskjellige retninger) Den skumleste, kanskje ikke vanskligste, men skumleste er c-railen. For de som ikke tok det er den bøyd som bokstaven C. For å kjøre den burde man boardslide(vri brettet 90grader), noe som jeg alltid har synes er skummelt. Men etter ca 4 forsøk og en øm rumpe gikk det endelig!!! Det er nok heller ikke overraskende at dette var denne gangen jeg hadde størst fart, ergo alt jeg manglet var fart, men sånn er det jo. Skumlere jo fortere det går. Og problemet gikk vel kanskje opp for meg da jeg, for tredje gangen sto på enden av kick-railen helt stille og måtte hoppe av fordi jeg ikke hadde nok fart til å komme over. Litt mot er alt som skal til. Selvfølgelig var det bare fallet som ble filmet, men fint var det :D

Guttenes Aften

Mange uker med planlegging og hemmeligheter er over. I lang tid har vi jentene på Ringebu planlagt å lage en dag dedikert til de herlige gutta våre. Det har ikke vært lett, hverken med all jobbinga, men det i tillegg til å holde det hemmelig fra guttene.

Alle guttene våknet opp da to jenter kom inn til hver person og serverte de frokost på senga. Selvfølgelig har vi fulgt med på hva de liker for å gi de en helt spesiell frokost. Det var mye glede og overraskede fjes, men også noen som regnet med at det var et komplott for noe værre som kom. Der måtte vi skuffe dem, vi er gode tvers igjennom :D

Først var det morgensamling med et helt utrolig bra foredrag fra eventyreren Stein P. Aasheim om å leve på Svalbard ett år, være den første nordmann på Mt. Everest og MYE mer. Så reiste Veronica seg opp og ropte som de beste militær offiserene, og vi jentene ropte tilbake: We don't know what you've been told.., we are here to take control..., you are gonna sweat and cry.., you may not want to but you hae to try. Det var innledningen til den store "Manndomsprøven" som fulgte rett etterpå. Det var både spannholding, konebæring, push-ups og spørsmål som skulle vinnes for å bli kåret "Årets mann". Den tittelen ble Johannes tildelt senere på dagen. Gratulerer!

Klokken halv syv møtte vi opp i gymsalen, alle i finstasen og gutta med en eller to jenter på armen. Det var duket på bordene og scenen sto klar. Etter mye god pizza var det tid for konkurranser. Guttene måtte gjennom litt av hvert for å vinne signerte truser til sitt lag(bordet). Bla, gutt sminker jente, rekonstruere en scene fra dirty dancing, seigmann kasting/spising, vannbæring, sangkonkurranse mm. Det var masse latter og utrolig godt engasjement fra alle sammen.

Mellom og etter konskurransene var det underholdning; en utrolig bra sketsj(10 ting gutter hater med jenter), tre danser; en "vaskedans" der Ingrid, Helene og Kristina gjorde en bra jobb både som ekle og sexy vaskedamer, stripping(Madelen, jeg og Astrid strippet bak lerrettet. Dreit oss ut første gangen og måtte starte om igjen, men jeg tror det ble bra til slutt) til slutt Arabisk dans v/meg. Følte meg litt klumsete, men etter responsen tror jeg det gikk veldig bra. Hadde også Madeleine, Madelen og Tonje som spilte sjeiker bak meg :P. Og til slutt en sang om guttene laget av meg, Madeleine, og Helene. Ble ganske kul om jeg må si det selv. og det må jeg vel...

Gutter som kommer og gutter som går

Melodi: Jenter som kommer og jenter som går
Tekst: Medeleine, Helene og Ida

I året 08 da traff vi på de
De 20 store gutta, med snowboard og med ski
de bråka og de herja, sku tro at de var fler
Nasker litt og bøller når de tror at ingen ser

Gryter og tallerkener de hopa seg opp
Skulle aldri tro de hadde tatt i en mopp
Gutta de kom på så mange rare sprell
med tirsdagstema ble jo gangen vaska, likevel

Gutta de kommer og tar maten vår
Slenger fra seg rot der hvor de står
De er de eneste gutta vi får
Holder vi ut dette år

Hey, hey!
Hey, hey!
Hey, hey, hey

Etter hvert som tiden gikk så gikk det endelig opp for oss
At gutta de kan mer enn bare lukte vondt og sloss
De lager liv på skolen vår og får oss til å le
Kjekke er de òg, det kan jo alle se

Gutta sjarmerer og viser oss lår
Flørter litt og smiler bredt og tar det de får
Gutta gir spenning til hverdagen vår
Dette kan bli et herlig år

Hey, hey!
Hey, hey!
Hey, hey, hey
He, he, he-hey
EY!

De pumper jern og trener og blir barske som få
Lukta forsvinner for de er så digge så
Om kvelden blir det stemning med gitarspill på gang
Alle jentene smelter søtt, av romantisk sang

Dere roter og maser og liker og klå
Det ser vi bort fra og lar dere gå
Dere er barske og dere er rå
Vi jentene vi liker dere så

Hey, hey!
Hey, hey!
He, heyey
hey, hey
Hey, hey, hey
Hey, hey, hey, hey
Hey, hey, hey
HEY, HEY!

Dere roter og maser og liker og klå
Det ser vi bort fra og lar dere gå
Dere er barske og dere er rå
Vi jentene vi liker dere så



Kvelden ble avsluttet med en kåring til hver gutt. Alt fra Årets tørreste, årestd bedreviter til årets uteligger måtte spankulere opp på scenen og motta en rose og et missebånd med kåringen på. Årets mann fikk en krone, en gulltruse med alle jentenes signatur og et sort missebånd med gullskrift(de andres var hvite med sort skrift).

Jeg håper og tror at alle guttene hadde en kjempebra dag, og jeg har enda ikke hørt noe negativt fra de. Som Eline sa; vi gleder oss til det blir vår tur.
Må ærlig inrømme at jeg har liten tro på at dere får det til, med litt større tidspress og litt færre folk. Men noe hyggelig og kreativt tar jeg gjerne imot :D

Null frykt endte i sykehusbesøk

Det var rart, for det var så mange tegn i løpet av dagen som tilsa at Lasse ikke burde dra opp i bakken og prøve brett. Jeg drømte om han i natt; hva det var er ikke poenget, men heller at han gjorde noe dumt. Så på frokost i dag sa jeg det til han: "Ikke gjør noe dumt i dag, Lasse". Rett før vi skulle ta bussen opp til kvitfjell har plutselig Jon tatt brettet Lasse skulle bruke, og han har ikke noe. Ett minutt før avreise klarte han å skaffe seg ett og ble med opp. Flere ganger hørte vi han sa; det går ikke bra i dag, det kommer til å skje noe, føler det på meg.

Gutten har aldri kjørt på brett før(bortsett fra 9hopp i hagen og det endte med en hjernerystelse som bloka ut to dager av ferien). Lasse kan heller ikke svinge ordentlig, men eier ikke frykt og står mest rett ned. Utover dagen skal han selvfølgelig prøve å hoppe. Jeg lurer på om det var det første eller andre hoppet han prøvde på backflip, men det var tidlig. Ingen av de klarte han å sette på det lille hoppet, heller ikke 180'n gikk helt rette veien. Så kommer vi ned til det store hoppet. Det største i kvitfjell, det de erfarne snowboarderne ikke er helt sikre på om de tør.

Etter litt om og men har Lasse funnet ut at han må prøve(Marte hadde jo prøvd å hoppe...) Han setter utfor nedover. Det går fort, og det ser ikke helt kontrollert ut, men han treffer jo hoppet. Jeg vet ikke hvor lenge før det var han kjørte utfor at han fant ut at han skulle showe og ta en backflip, men det var nå det han hadde bestemt seg for.

Farten er stor, inngangen til hoppet er litt skeiv, og han satser. Hodet smeller inn i hoppkanten, noe som gjør at rotasjonen stopper opp ned og vrir seg til en siderotasjon og mye snurring ned bakken. Han dunka mange ganger nedi før han forsvant bak landingskulen. Et nysgjerrig og interressert publikum ble fort stille, og det det gikk et gisp gjennom de fleste av oss. Det tar ikke lang tid før vi hiver oss over brettet og suser ned over kulen.

Der sitter Lasse. Han har akkurat reist seg i sittende stilling og gisper etter luft. Det var ikke vanskelig å se at han hadde vondt og vi kjente det ble fælt sitte å se på uten å kunne gjøre noe. Vi prøvde å få han til å legge seg ned, slappe av, men å legge seg bakpå var vondt og umulig der han satt. Etter litt overtalelse var også Lasse enig at vi burde hente en mann på scooter med båre. For ha noe å gjøre satte jeg ned bakken. Jeg vet jeg kommer kjappere ned enn mange andre og peiste på uten å tenke. Har aldri kjørt så fort ned den bakken før og det overrasket meg at jeg ikke var redd en eneste gang, men heller konsentrert. Da jeg kom andpusten og løpende inn i heiskontoret nederst ble jeg fortalt at han akkurat hadde hørt det og at noen var på vei... Jeg tenkte jo ikke på at jeg bare kunne kjøre inn i heosboden til barnebakken rett nedenfor hoppet...

Scootern kom, gutten ble lagt på båre og vi kjørte ned med ting og skulle opp i heisen for å rekke bussen. Jeg skulle akkurat til å sette meg ned i heisen da jeg hørte noen rope; er det ingen som blir med Lasse? Jeg hoppa ut av heisen og svarte at om ingen andre gikk, så dro jeg. Jeg husker selv fra da jeg lå på sykehus hvor godt det var å ha noen der. Kristianne og Vegar kjørte ned med brettet mitt og hjelmen til Lasse mens jeg løp for å rekke ambulansen.

Veien til Lillehammer har aldri vært så lang. Da vi kom inn på akuttmottaket, var det mye spm; hvor har du vondt? Gjør det vondt om jeg trykker her? Har du full bevegelse i armer og bein? Skaden var i øvre del av ryggen, men røntgen måtte til. Mer venting... Og vente på at et svar fra røntgen skulle komme... De hadde funnet ut at 6.Torax (6.ryggvirvel om du teller ovenfra og ned) hadde fått en trøkk og blitt sammentrykt. Men var de sikre? CT-scan. Venting. Det tok ca 2 og en halv time før det kom inn en lege som sa han hadde visst svaret lenge og ikke skjønte hvorfor Lasse ikke hadde fått lov til å ta av seg den ubehagelige nakkekragen de siste 4timene.

Svaret var ihvertfall klart. Det var et brudd. Det kom til å gro av seg selv og kom til å bli bra, men det er mulig Lasse må tilbringe litt tid med et korsett. Lasses håpefulle spørsmål om det tok lang tid å gro ble fort drept. Neida, sa legen, ikke lenge, det tar nok ca 5 til 6 uker. For en som har lagt opp livet sitt rundt skisesongen er 5-6 uker i mars EVIGHETER. Skisesongen er ødelagt og dere på skiidrett må passe på at han ikke begynner å trene og hoppe rundt som han gjør, for fort. Det var en dårlig formulering da turnuslegen nevnte at han sikkert kunne trene til smerten ikke ble for vond. Han var da heller ikke klar over at Lasses smerteterskel overgår de fleste og at en grense til smerte vil bli ganske høy.

Jeg kom tilbake etter at alt hadde stabilisert seg. Kjente jeg var ganske sulten da jeg fant ut at jeg ikke hadde spist på 11timer, og var glad jeg ba Tonje lage matpakke til meg. Ønsker Lasse god bedring i massevis, men synes ikke synd på han, for en mer selvforskyldt skade skal du lete lenge etter. I morgen klarer du kanskje å løfte hodet, så da håper vi å ha deg tilbake in no time. Men pass på ringebufhs folk, tving han til å holde seg i ro...

Misunner dere ikke

Super G i Kvitfjell ble i dag avlyst og vi fikk gå tidligere enn ventet. Skal selvfølgelig ikke utelukke at det var mye bæring og nedrigging før vi fikk dra, så jobbe har vi da gjort(noen av oss hvertfall). Men Idrett misunner jeg ikke. De do fra skolen kvart over 5 i dag morges(natt) for å skli. Fra halv 6 tiden skle de nedover bakken i snøføyka for å klare å gi en glatt og isete løype til proff kjørerne. De jobba på og ble nesten snødd ned. Vi kom opp litt før 9 og fikk så vidt satt i gang med noe før vi ble informert om at dagens renn ble avlyst.

I morgen er siste dagen for noen av oss. Må jobbe 9 dager til sammen for å få sesongkort. Blir nok mye bæring og rydding, men skal da komme oss gjennom den dagen også. Nå er begynner jeg å bli trøtt. Har sett på den japanske tegnefilmen "Chihiro og heksene" med en gjeng i oppigard. Det vil vel si at jeg overtalte dem til å se filmen, men til tross for Alexs klaging over at japanske tegnefilmkarakterer ikke har nok ansiktsutrykk og at alle likner alle, tror jeg de fleste synes filmen var bra. Det er jo faktisk en klassiker...

Mamma; nei jeg kan ikke være med til bodø om to uker for da drar jeg til Barcelona
Beste; ja jeg skal fint klare å strikke en lue til deg, hvilke farger vil du ha?
Pappa; ja jeg møtte kollegaene dine i Kvitfjell. De trodde jeg hadde stjålet lua deres ettersom det bare finnes noen få av de.
Ida; du har stresset mye med oprteføljen nå. Hvordan går det egentlig med genseren? Det var da bare ca 10cm igjen å strikke?
Til alle som leser; Snakkes snart :D

World Cup

Jeg sitter i senga og slapper av. Det er fredag og jeg og resten av skolen har jobbet i Kvitfjell siste uka for å få World Cup til å bli et kjempearrangement. Klassen min har som regel hatt noe å gjøre hele tiden. Nå skal det jo også sies at vi består av en gruppe som faktisk gjør det vi får beskjed om. Det har vært mange lange harde dager med mye løft og bæring. Det morsomste startet på onsdag; da begynte vi å designe scenen. Vi fikk en oversikt over hva vi hadde å jobbe med, brukte tid på å sette opp sort stoff, og så gikk jeg og Alex til tegnebordet for å idemyldre. Jeg er veldig stolt over at hoveddesignen, bakveggen bak artistene er min design :D Å sette opp det hele var heller ikke like lett, men det ble da bra til slutt. Ikke veldig originalt kanskje, med snøfnugg og isbre som inspirasjon, vi er fornøyde alle sammen.

Jeg har ikke telt, men jeg tror vi har tilbragt en god del timer på å stå på en trapp og stifte fast noe over hodene våre. Det er tungt arbeid...

I dag startet kaoset. Kjente idrettsfolk svirmer rundt hele tiden og oppgaven i dag var litt bærehjelp(mer fordi vi maste på å få noen oppgaver, kjedelig å stå stille), men i hovedsak å skape glede blandt de besøkende. Om noen har lest GD i dag er det et stort bilde av noen av oss der sammen med en del sjefer for ting og tang og med "the boss" i front.

I dag har vi stått på "scenen" og sunget bursdagssang for sjefen for det hele. Vi har danset til en kvitfjellsang vi trodde hadde mye kjappere takt, og jeg og Helene har pratet med Lasse Kjus, etter at jeg hjalp han med å få på båndet da en av hundene hans klarte å lirke seg ut. Helene mener bestemt at vi praktisk talt har blitt kysset av Lasse Kjus, "fordi vi lekte jo med hundene hans og de slikket oss i ansiktet, og de har sikkert nettopp slikket han, basicly the same..." Merker at vi blir litt barnslige når det gjelder kjendiser altså.

Det var dagen. Se på tv i morgen så ser dere den nydelige scenen vi har laget der Alehandro Fuentes og Ida Jenshus skal synge, for å nevne noen.

Den kjære bakveggen min:

Det skal kanskje nevnes at Aksel Lund Svindal kom på tredje plass i dag. Slått av en Canadier som var urolig flink til å synge sin egen nasjonalsang høyt :)

Top model

Må bare legge inn at jeg så på Top Model med Karoline Ramse i stad, og vi ble så glade at vi hoppet i sofaen og ga hverandre klemmer. Vi gratulerer vinner av Top Model som for første gang har bein som ser ut som de kan få henne opp en trapp og en rompe som faktisk kan sittes på.

Grattis!!!

Home at last

Det er koselig på folkehøgskule, men det er også koselig å komme hjem. Første stopp var riktignok Lillehammer. Pga en konsert fikk jeg endelig surret meg til å besøke Almaz som studerer psykologi(ooo...) i lilehammer. Vi hadde store forventninger til Ralph Mayers and the jack herren band. Har jo hørt litt av dem før og liker det stort sett. Datarock åpnet med et forrykende show. De surfcrowda, og spilte diverse instrumenter midt i folkemengden. Alle kom i god stemning og sang og danset med. Så stepper Ralph Myers inn. En god start, mye musikk, men for min smak var det litt lite vokal. Innrømmer at jeg ble lei av mye trommer og guitar, og faktisk gikk før de var ferdig. Det vil si, jeg gikk da ikke så langt. Satt oppe i trappa så jeg hadde oversikt over når de andre ble lei... Heldigvis tok det ikke lang tid før en hoppet med på lasset. Andre, en psykologistudent som jeg møtte på vors hos Almaz den kvelden, satt seg ned og vi delte negative meninger. Riktig koselig fyr, og jeg må inrømme(se bort Ringebu gutter) at det var ganske deilig å prate med en som hadde mer mellom øra enn de neste snowboard/twin-tip striksene han skal gjøre. Etter en stund følger resten på og jeg får heldigvis fort tak i taxien som kjørte oss ned, som kunne gi oss nøkkelen til huset til Almaz som jeg la igjen på vei fram..(sorry)

Dagen etter ble en chill lørdag. Almaz vartet opp med en nydelig egg og pytt i panne blanding, som en god start på dagen. Og vi fortsatte dagen derpå som jenter flest; masse prating om ting og annet tull toppet med en god dose dårlige tv-serier.

Utpå dagen skjedde noe koselig overraskende; Almaz fikk en melding: lød omtrent"Kan du spørre Ida, det var det hun het? om hun har lyst til å se en film etterpå?"
Det var ikke det at det var overraskende at han hadde lyst til å snakke mer med meg, fordi vi snakka lenge kvelden før, og han var drithyggelig. Det som overrasket meg var at han turte å spørre. Det skjer alt for sjelden. Dere gutter der ute: ikke vær redd, det værste du kan få er nei...

Så det ble to filmer, mye snakk og en god del "pjusking" på meg den kvelden. Jeg må ha hatt det ganske koselig ettersom jeg ikke merket jeg var sulten før jeg gikk hjem halv ett. De som kjenner meg vet at 7 1/2 time uten mat er rimelig lenge for et matvrak som meg.

Venting på lavprisekspressen er alltid gøy. Forrige gang den var forsinka et 20min fikk jeg en telefon. Synes godt de kunne tatt seg tid til det da den var forsinka tre kvarter. Men jeg holdt motet oppe med mine egne rare tanker. Pluss at jeg kjøpte snowboard bladet Method. Noe som også holdt meg oppe var tanken på min bror som hadde ringt noen timer før og avtalt at vi skulle spise middag sammen, han gikk også med på å møte meg på t-banen så jeg slapp å dra med all bagasjen alene. Jeg var så glad i han da at jeg vet ikke hva! Kom på oslo s, så t-banen min gå da jeg sto i rulletrappa, så endelig på ekraveien. Ser meg rundt, ingen Emil. Jeg ler litt for meg selv at selv med tre sendte meldinger om hvor langt jeg var kommet hadde han enda ikke klart å møte i tide. Så svarer han ikke på telefonen. Jeg tenker han har lagt den hjemme og er på vei, så jeg starter å dra meg bortover, med en (tung) trillebag (funker dårlig å trille på snø, skulle hatt spark) en fullstappa snowboard bag på ryggen, skibag i den andre hånda og en veske over skulderen. Varmt, tungt, dritten svarer fortsatt ikke på mobilen. Jeg er en persom som alltid PRØVER å tenke positivt i slike situasjoner, men jeg tror aldri jeg har vært mer irritert på Emil enn akkurat da. 

Jeg tror det tok meg i underkant av en halvtime på en strekning jeg vanligvis bruker 7 minutter på, så jeg var rimelig irritert da jeg kom inn døra til en intetanende bror.
1. han kan ikke huske å ha gått med på å hente meg, da han bare husker å ha sagt ja til middag.
2. Han har ikke fått en eneste melding eller anrop på telefonen.
3. Da jeg fant ut at jeg hadde feil nummer hadde jeg mest lyst til å slå til meg selv.

For de av dere som synes denne ble lang, skyld på Camilla som har oppfordret meg til å skrive alt jeg tenker og ikke bare noe av det...

Overraskelse!

Jeg var hjemme i helgen og hilste på mamma som var på perm fra Sudan. Det som var gøy var at hun ikke visste jeg skulle komme. Så når jeg plutselig kom slentrende inn på restauranten koblet hun ikke det hele tatt. Jeg tror hun så på meg i et halvt minutt(hvertfall 2sek) før det gikk opp for henne at det var datteren hennes som sto der. Det var hysterisk morsomt. Alltid morsomt og overraske noen :D

I løpet av helgen har jeg fått tid til litt av hvert; bli syk, kjøpe snowboardsko, fått ny mobil(n85), prøvd å skjønne hvordan mobilen funker, jobber fortsatt med det, kjøpt toalettmappe, hatt(som jeg glemte igjen hjemme) tjent penger på lue bestillinger, blitt frisk igjen, og tatt med skøytene mine opp. Alt i alt en bra helg.

Om det er noen andre som har lyst på luer, votter, skjerf, strikka eller hekla, tar jeg fortsatt mot bestillinger. Og jeg er ikke så værst flink om jeg får si det selv ;) Har begynt å strikke en genser, men mista oppskriften, så den ligger litt på vent foreløpig.

Snø!

Endelig har det begynt å snø igjen. Dagen i går i bakken var hard og kald, men i dag snør det. Skituren med Madeleine og Siri på søndag var kjempekoselig men kald på slutten. Glad for at det snør igjen, og jeg skal hjem i helgen og hente mobil og skøyter og diverse. Men i kveld er det reiseliv sin kveld, og vi skal reise bort til det eksotiske og kle oss etter varmen...

Snø, snø å du vidunderlige snø!

Etter jeg kom hjem fra juleferien var det flere dager da det grønne gresset dukket opp langs husveggene. Men NÅ; det har snødd nesten sammenhengende i flere dager. Vi var i Kvitfjell på tirsdag(snowboard valgfag) og ble utfordret til å kjøre utenfor løypa. Jeg skal være den første til å inrømme at løssnøkjøring ikke er mitt felt av ekspertise. Jeg tryna hele tiden og kom hjem med snø overalt og dritsliten. Men jeg tror ikke jeg har hatt det så gøy på leeenge. Dro opp i Hafjell i dag, ja jeg har faktisk kuttet ut tegning som valgfag for å dra i bakken. Det var litt våtere og snøen var tyngre i dag, men herlig. Jeg og Mathias fikk tips om noen bra off-pist løyper av Helene og det ble mye kjøring og hopping. Er så mye lettere å prøve seg på nye ting når det ikke er 20personer som står i kø for å hoppe på det samme hoppet.

Gleder meg også til pappa skal kjøpe ny mobil til meg :D og til jeg får danseskøytene mine opp.

Hvil i fred

Jeg savner deg allerede. Regner med at det går en stund før savnet forsvinner. Du har vært med med i tykt og tynt i flere år. Vi var alltid enige og glade i hverandre. Klart du hadde noen riper i lakken, og selv om det kunne skape forvirring fra tid til annen, var det også din sjarm. Du var unik. Jeg beklager, jeg mente ikke å miste deg i støpeleira. Det var et uhell, det er viktig for meg at du er fortrolig med det. Min kjære, lydige nokiatelefon. Du ligger der på bordet og stirrer på meg. Vil si noe, men tastaturet ditt har stivnet av den våte leira. Jeg er fortsatt glad i deg, du har fullført din misjon her på jorda. Hvil i fred.

Årets store bløff

Endelig kan jeg fortelle historien. Bløffen som ikke kunne avsløres med en gang:
Vi var 8. Åtte jenter som frivillig pakket sekker med sovepose, liggeunderlag ekstra klær og mat. Det var lørdag kveld og istedenfor å drekke oss drita på fest skulle vi gå på ski inn til Gamma(skolens egenbygde lavo i tre, et stykke oppi fjellet her). Det var et nydelig måneskinn, og mens vi brøytet oss vei innover skogen så vi det glitre idyllisk i snøen. Stein hadde kjørt oss opp et stykke, så det var å prøve å huske hvor vi hadde gått før. Første halvtimen var stemningen på topp, vi brøyta oss lett avgårde innover traktorveien til snuplassen. Der startet diskusjonen; var det egentlig noen som visste hvor Gamma lå? Jeg hadde vært der en gang før om sommern, så jeg innrømmer ærlig at jeg ikke kunne bidra stort. Men vi fant da en retning og brøytet oss innover noe som så ut som det kunne vært en sti. Etter ca en time synes vi det var rart at vi ikke var fremme enda. En kjapp telefon til Stein bekreftet at vi mest sannsynlig hadde svingt av for mye til høyre. Og vi lette, og lette, den stubben hadde Madeleine definivt sett før! Det tok en stund før vi ringte Stein igjen og lurte på om han hadde noen tips. Planen ble å gå tilbake til snuplassen og gå over myra, følge elven til vannet ved Gamma. Humøret var fortsatt oppe, selvom det ikke alltid er lett å holde seg på beina der man suser mellom trærne i upreparete løyper. Da vi kom over myra og ikke fant elva ble beslutningen tatt. Klokka var ca 10, flere begynte å fryse og overtallet bestemte at det var bedre å dra nå, selv så flaut det var, enn å gå rundt i 2 timer til og heller ikke finne Gamma.

Vi hadde gått rundt i ca 2og en halv time da Stein igjen møtte oss med minibussen. På turen hjem snakket vi om hvor flaut det kom til å bli å komme tilbake. Vi visste jo at vi kom til å bli mobba. Stein prøvde å berolige oss om at til og med Raymond hadde gått seg vill med en gruppe en kald vinternatt. Men vi var ikke overtalt. Ideene flommet. Hva om vi så den var opptatt? Men av hvem? Gamma er jo skolens private... Russere! De trenger seg inn overalt, klart den var opptatt. Ikke snakket de engelsk heller, så vi klarte ikke å snakke med dem...

Vi lo høyt mens vi predde løgnen. Det var da umulig at folk kunne tro på det, det var jo helt fjernt. Men både Oppigard jentene og vi i Nigard holdt på historien, og folk gikk rett på. Noen av reiseliv jentene hadde fått høre sannheten, men de dro jo på kvelden allikevel.

Da søndagen kom ble vi overrasket av at historien fortsatt holdt. Folk var stolte av at vi klarte å finne fram til Gamma i det hele tatt, og akkurat da vi var på nippet til å fortelle sannheten overhørte vi Stein som satt og beskrev de 20Russerne som han ikke turte å gå bort til alene. Historien satt. Vi lo.

Mandag morgen rekker Elisabeth opp hånden: "Vi som var i Gamma på lørdag har noe å tilstå; Russerne hadde ikke noe vodka. Eller egentlig så var det ikke noen russere i det hele tatt, vel det kunne jo ha vært, men vi fant aldri Gamma så..."
Salen ler usikkert. Er det flaut at de gikk rett på, skal de le? Men historien var simpelthen for god, det var hysterisk.

Men nydelig måneskinn var det hvertfall ;)

Jul i Kenya

Før jeg starter vil jeg bare si at jeg vet den er lang, men det var mye og se og fortsatt mye mer å fortelle. Tar tid og laste opp bilder her, men det er mye mer på facebook...


Flyturen ned var ikke bare bare. Mellomlanding i London der vi måtte vente i 6 timer på neste fly. Vanskelig å få tiden til å gå, litt window-shopping og matbit. Turen fra London til Nairobi(Kenya) tok nesten 9 timer. Jeg må innrømme at det var veldig deilig at alle hadde hver sin tv skjerm. Jeg har aldri vært noe flink til å sove sittende, og satt i mange rare stillinger for å få det behagelig, irriterte meg over svenskene foren meg som ABSOLUTT måtte bruke HELE delen av armlenet! Hadde de sittet som normale folk hadde det lett vært plass til føttene mine der :P

Det var varmt og slitsomt å stå i visa kø som aldri beveget seg. De skriver ditt, og sjekker datt. Ble sikkert et flott bilde de tok av meg(sliten og irritert). Jeg var den første som kom gjennom og dermed først ned til å samle sammen bagasjen. Står den for lenge på rullebåndet er det ikke uvanlig at de ”mystisk” forsvinner…

Jeg hadde ikke kjent noe særlig at jeg hadde savnet mammaen min, før hun kom ned trappa der vi sto, o glede :D

På flyplassen møtte vi Jason Steevens som,-s kone har fungert som vår kontakt og ”reiseguide” for tiden. Kjempehyggelig kar fra Canada som vi ble kjent med i Libanon. Fikk hilse på familien(som var blitt særdeles større siden sist gang); Kone, to biologiske barn(6 og 4) og to adopterte(18mnd og 1år) så har vi jo, vaskehjelp, nanny, sjåfør, portvakt, og to hunder. Sikkert noen vi ikke har møtt, men jeg er allerede overveldet.









1.Steevens huset
2.Familien minus sønnen.(Venninne i bakgrunnen).
3.med adoptivbarn og datter på tur i Hell.

Mitt første møte med Nairobi og Kenya minnet meg om programmer jeg har sett på tv. Folk over alt som går rundt i veien og selger ting til deg om du står i bilkø, håndlagde ting selges i små falleferdige boder langs hele veien. Alt fra sko, masker, utskjærte senger, til handlagde kjeler og gryter, dekk og murstein(!). Jeg skjønner nå hvorfor så mange europeiske fotografer reiser ned hit og tar bilder av befolkningen i deres arbeid. Det er fascinerende.

Vi har fått omvisning i Jason Steevens’s hus som er et mini palass i seg selv. Trenger ikke aircondition fordi temperaturen er rundt 20grader året rundt. I motsetning til 30minusgrader hjemme i Canada nå. Kanskje ikke så rart at familien har forelsket seg i Kenya og ønsker og fortsette og bo der.


SAFARI

Tilbake igjen fra en tre dagers safaritur med masse opplevelser. Første dagen vi dro ut, dro alle fram kameraene ved de første sebraene vi så, 100meter unna. Da vi etter hvert hadde 50bilder hver av sebraer 3meter unna, var de ikke så interessante lenger. Men det var MYE annet. Vi så bla. løver starte jakten på sitt bytte, og giraffer gå rundt og spise av forskjellige trær. Jeg visste ikke at de gikk passgang, spesielt, men så grasiøst ut for det. Det kuleste var da vi så gepardene. De er skikkelig vanskelig og finne, så når sjåføren vår hørte over radioen at noen hadde sett dem, snudde han i all hast og speeda på. Da vi kom dit lå de under noen trær og slappet av, kunne så vidt se dem. Men etter 5min hoppet de opp alle tre og begynte å jage 4gnuer. De løp fram og tilbake, men var nok mer interessert i å leke enn jakte, for de ga lett opp. Mer grasiøse dyr tror jeg aldri jeg vil se igjen. I stor kontrast til elefantene. De var mye mer rynkete enn jeg hadde trodd, også var de jo ganske kjedelige, gjør ikke så mye ut av seg. Elefantene trenger masse mat og derfor står de og spiser nærmest hele tiden. De trenger faktisk bare 2timer hvile hver dag! Vi så noen babyelefanter som bare var noen dager gamle, de var kjempesøte der de stavret rundt moren sin.

Hotellet eller loungen som de kalte det, var kjempekoselig. Badebasseng og god mat og service. Greit med basseng etter safari turene som var så støvete av vi kunne kjenne sandsmaken i munnen lenge etter. Skjønner hvorfor safarifolk har på seg beige klær…

Rundt hyttene vi bodde i vandret det ville sjimpanser og apekatter. Det var kult og våkne opp og kunne se elefanter gå 100meter fra inngangsdøra! Noen synes det ble litt mye da de våknet opp midt på natten av elefanter og løvebrøl like ved døra. Jeg har, som de fleste vet, godt sovehjerte og hørte ingenting :D

Nå skal vi ut og se om vi finner flere kule afrikating vi kan kjøpe. Mye kult, men veldig MYE av det. Jeg blir litt stressa når jeg går bortover markedene og hver gang jeg ser i mer enn 5sek på en ting begynner en eller annen person å dytte masse ting på meg. Også er jeg VELDIG lite glad i å prute… Her gir de deg gjerne en pris som er mer enn dobbelt så høy som du burde betale, og da er det litt vanskelig å starte på et tall. De spør alltid MEG og hva jeg vil betale. Dytter en ting i trynet på meg: ”how much, how much?” Men, men skal da overleve det et par uker til. Vell, vel, ut og shoppe.

MIN BURSDAG

Våknet opp til bursdagssangen, nydelig fremført av mamma og pappa, etterfulgt av: god frokost, gaver under det lille (fake) juletreet i stua (i gjestehuset ”hotellet”) et ”happy birthday” skilt på veggen, ballonger(som jeg ikke så før senere for jeg var så trøtt) og to koselige damer som kom inn med kake og sang bursdagssang.

Alt i alt en kjempegod start på dagen. Så gikk vi over til Steevens huset og fikk være med på slutten av den tradisjonelle gaveåpningen tidlig på morgen. Må si det er veldig koselig med barn under pakkeåpning. De blir glade for ALT. Og ALT var MYE. Var det sååå mye gaver jeg fikk da jeg var liten? Ikke rart pakkeåpningen ikke er like kul lenger…
















På dagen dro vi til badebassenget i den canadiske ambassaden. Jeg og mamma trente en time først (klarte omtrent halve stabilitetstreningen til Olav, skulle vise mamma tredje runde, men da var jeg dæv…)

Fikk aldri helt den julefølelsen. Bader i badebasseng ute på ca28grader, går konstant rundt i t-skjorte, blir litt kaldt på kvelden da, så det er greit med en genser…

Kvelden var veldig hyggelig. Stor middag alla Jason. Libanesisk mesa og ost og kjeks som starters. Masse kalkun og greier til middag. Toppet opp med litt dessert på slutten, bare for å fylle det ekstra lille tomrommet.

Fikk overraskende masse gaver. Hadde jo egentlig bestemt at jeg skulle kjøpe gaver når vi kom hjem (romjulssalg på snowboard jakker og andre varme ting). Men jeg fikk da, smykker, litt penger, sko og bok, men den mest overraskende gaven, den som satte meg litt ut fordi den var så vanvittig uventet var: (trommevirvel) En Elefant!!! Ikke til å ta med hjem så klart, men jeg er nå stolt fostermamma til en elefant på ca. et halvt år. ”Kenia”. Vi dro og så på henne og fosterstedet der hun bodde dagen etter og hun var SØØT!

FOSTERHJEMMET

Den 26. måtte vi selvfølgelig besøke Kenia på fosterhjemmet sitt. Vi kom litt tidlig, men ikke forgjeves. Jeg og mamma lå og ventet på en benk, mens de andre satt i bilen da et fullvoksent nesehorn kom spaserende forbi. Det var mange tanker som fløy gjennom hodene våre da vi satt der på benken og prøvde å antyde om den kom til å komme vår vei eller svinge. Burde vi ta fart og løpe inn i bilen. Vent, den kan jo bare løfte bilen om den vil. Det er kanskje ikke så lurt med bråe bevegelser heller…(osv.) Heldigvis svingte nesehornet inn en sidevei, mens vi ble sittende. Scary.

Senere fikk vi se da andre dyrene de hadde der. En bunch vortesvin(ikke spesielt vakre dyr). Noen neshorn, bla en som var 11dager gammel, han var nydelig. Elefantene kom senere, som de pleier. De er ute på slettene til foringsstid, da kommer de inn i hvert sitt avlukke og får melk og blader. Rart og se en elefant få melk…

Så da har jeg klappet både neshorn og elefant og er godt fornøyd med det J

Dagen før vi dro til Mombasa tok vi oss en liten spasertur i Hell(…) Kjørte i litt over en time og fikk sett te og blomsterplantasjer(digre annlegg) på veien, en giraff eller to spaserte også ved siden av veien. Hell valley er en dal som har blitt gravd ut av vannet. Det er en nasjonalpark også, så vi måtte betale for å komme inn. Etter en kort biltur kom vi inn til selve dalen og gikk til fots innover. Det er ganske enormt, og man føler seg veldig liten der man spaserer med ca 7meter høye vegger på hver side.

Eneste negative var varmen. Stekende sol. I tillegg ligger dette stedet på ca 2000m.o.h noe jeg kjente da jeg ble andpusten bare av å gå opp noen lave stier og fjell. Men jeg vet ikke, det kan være en dårlig unnskyldning, formen er jo ikke helt på topp fra før :P








NYTTÅRSAFTEN

Etter en hel dag med sløving ved bassenget, etter gårsdagens snorkletur(litt brent) var det til for festing. Hotellet laget kjempegod mat, mye sjømat, men også andre alternativer for meg som ikke er helt trygg på all sjømat. I nitiden var det pynting og barn i seng og stimling rundt baren(det var det for så vidt alle tider på døgnet, men nok om det). Hotellet ved siden av oss, ”Forty thieves” hadde ansvaret for nyttårsfesten og vi fikk gratis inngang. Kunne se(og høre(!)) scenen fra soveromsvinduet, så skulle vel bare mangle. Det var estimert å komme rundt 1000folk, både lokale og gjester og det var vel ca riktig tror jeg. Litt skuffende fyrverkeri, mener vi har hatt bedre på hytta til Grøten i Trysil, men fortsatt bra.

Jeg er, som mange vet, veldig glad i og danse så det tok ikke mange minuttene før jeg var ute på danse”gulvet”(sand). Men jeg må innrømme at å danse med pappa, venner av de og en ca 30år gammel unkar som jeg merket var litt for interressert i meg, ble liksom ikke helt det samme. Gøy, men jeg må innrømme at jeg snek meg bort fra den gjengen til et annet sted i mølja for å finne gjevnaldrende. Hvis pappa spør om jeg danset eller rota med noen andre, gjorde jeg ikke det(…)







1. Pappa og flørter som alltid med damene.
2. Champagne!!
3. Gutta i "skjørt"
4. Fyrverkeri
5. Champagne!!







NAIROBI

Den 8timers lange turen tilbake, ble lenger. Først fikk vi advarsel om å bruke aircondition(hvertfall på fullt) fordi det var noe gærent med bilen. Etter ca 4timer stoppa en av de andre bilene fordi (husker ikke hva den heter) var ødelagt. Den er den greia ytterst som du heller vann oppi, men vannet rant bare ut.. Bagasjen og folka ble lastet inn i vår og en annen bil, og to menn dro på verkstedet med en av de fungerende bilene. Det var lurt, for bilen ble bare tauet et stykke til Nairobi, der de måtte sette den igjen og kjøre den andre hjem.

Vi derimot kjørt videre til Nairobi da bilen begynte å lage masse rare lyder. Det de hadde trodd var aircondition viste seg å være en feil på den akselgreia som får hjulet til å gå rundt(dårlig på bil som du kanskje skjønner). Vi kjørte for det, vil gjerne si forsiktig, men det ville vært en løgn. Men det er ikke rart biler ødelegges i den varmen, og på de veiene.

Vi var i Nairobi i tre dager før vi dro, greit men litt kjedelig, litt shopping så klart. Jeg har kanskje ikke nevnt at min mor har sort belte i shopping og jeg lærer…
Turen hjem var lang, men de 9timene til London går betraktelig fortere med en tv-skjerm, med filmer, spill og serier, foran deg.