Joggetur i mørket

Jeg dro på en kveldsjoggetur i skogen. Jeg bestemte meg vel ikke endelig før jeg kom ned i styrkerommet og så på syklene og vektene jeg IKKE var i humør for å bruke. Lasse ikke gadd å være med, men kom heller opp med en masse dumme unnskyldninger, som at han var så sulten at han ikke klarte gjøre noen ting og at det var mye bedre å gjøre det etter kveldsmat. Dermed tok jeg hodelykten til Vegar og dro ut alene. Merket fort at det sikkert hadde vært lurt å bruke litt lenger til på å lete etter en lykt som lyste mer enn 2meter foran meg, men jeg så da. Så konturene i bakken og klarte å skimte de steinene jeg ikke burde tråkke på og klarte komme meg unna den verste gjørma…
Jeg må innrømme at det var litt skummelt i starten. Det var kaldt og jeg hørte ikke andre lyder en min egen pust. Etter hvert som jeg ble mer sliten, begynte den kalde røyken fra munnen min å skygge for lyset fra hodelykta. Men det var også fint, på en sær måte.
Jeg starter å jogge innover og skogen og terrenget åpner seg i det svake lyset fra hodelykta. Skyggene beveger seg rundt som djevler som stjeler fra meg all virkelighet. De drar fram fantasien og lager onde skygger. Jeg lurer på hvorfor det ikke er noen skygger som ser fine ut. Kan det ikke være skygger av blomster, regnbuer og søte kaniner? Istedenfor ser jeg store farlige dyr. En refleks langs veien framtrer som øynene til en ulv. Jeg øker farten innover skogen, FAEN! Hjertet pumper og jeg kjenner at en ubehagelig varme raser ut i kroppen. Først rundt hjertet, i brystet, til slutt en varm panikkfølelse i hodet. Skygger av et gevir, to meter over bakken, ikke mer enn tre meter foran meg. Jeg puster tyngre enn i intervaller og tenker på råd om hva man bør gjøre om man møter en elg, skal man stoppe, sikkert ikke bra å se den i øynene, snu seg og gå sakte andre veien er sikkert lurt. Lys, trenger lys, grønt? Elger er ikke grønne. Jeg myser i mørket; barnåler, grantre, ingen elg. Jeg løper videre og ser mest mot bakken, har ikke lyst til å møte skogens mørke skygger.
Gresset knirker under meg. Det var tydeligvis kaldt i natt og gresset er hvitt og frossent. Jeg drar genseren over armene og begynner på intervallene. Litt vanskelig å løpe så fort man klarer når man ikke ser mer enn 3meter foran seg. Men jeg har da løpt her en gang før, husker vel veien da…
Jeg ser på klokka, nei, den glemte jeg på rommet. Men tid er da ikke viktig her. Har ute står tiden stille, mat rekker jeg alltids, har noen kjeks på rommet.
Jeg kikker på stjernene. Det er mange av de. Kan godt se Karlsvogna, men må innrømme at jeg kunne flere stjernetegn på barneskolen. Leter etter den andre jeg kan, men Orions belte er ikke å finne. Stjernene er så bekymringløse. Pene å se på, har ingen skumle skygger, kanskje det er derfor. De har ingen bekymrede skygger rundt seg, og trekker derfor bort mine egne bekymringer.
Etter en tid kommer jeg ut på et jorde. En skjev bakke som er perfekt for intervaller. Håper ikke bonden ser meg, tenker jeg. Tråkke ned alt gresset på jordet hans. Eller kanskje blir han glad? Det synes jeg han bør være. At jeg har valgt akkurat dette jordet å løpe i. Han burde være stolt over å ha et jordet som jeg synes er finere å løpe i enn noen av de andre. Jeg føler meg plutselig en del av noe, et rart fellesskap som jeg har tatt del i.
Jeg løper oppover bakken. Kjenner melkesyra presse på, beina stikker under meg. Jeg merker at farten dempes ufrivillig. NEI! Sier en stemme inne i hodet mitt. Skjerp deg! Press på, bare litt igjen. Kan høre pappas trenerstemme langt bak i hodet, skrikende; du klarer det, bare noen få meter til. Jeg kjenner jeg blir fylt med ny styrke, et ben foran det andre. Det er rart hvordan jeg alltid finner litt flere krefter som lå gjemt bak der et sted. Det er de jeg leter etter, det er de som må fram. Graver man ikke dypt nok finner man ikke alle, og da lages det heller ikke nye.
Jeg har i hvert fall kommet meg vekk fra ku-stanken fra de andre jordene. Det lukter ikke ku så langt inne i skogen. Eller var det sau? Turen nærmer jeg slutten og jeg konstaterer med at det var fint. Vakkert og en nydelig stjernehimmel. Selvfølgelig må jeg ut igjen.

Perfekt

Vi har alle forskjellige oppfatninger
av hva som er
fint
kjedelig
stygt
grusomt
Det perfekte er umulig å oppnå
på alle punkter
Jeg er ikke perfekt
for meg
er det perfekt

Trondheim

Vi bodde på et vandrehjem ingen av oss hadde store forhåpninger til. Men stedet var greit. Dusj og do, ikke de reneste rommene, men med laken og dynetrekk gjemmer man den halvflekkete dyna. Første dag dro vi på pirbadet. Jeg liker egentlig ikke klor, men hadde det kjempegøy på badet fordet. Jeg var en av de første som kom, svømte en stund, ettersom det kostet ekstra å komme inn på treningsstudioet ved siden av. Jeg hadde det kjempegøy med Madelene i skliene og overraskende fant jeg meg selv å være den siste som gikk.
Siri(lærer) var syk og kunne ikke være med på turen, men vi hadde fått et opplegg, og som de snille elevene vi er, fulgte vi det ganske bra. Det var jo morsomme ting. Jeg må innrømme at jeg synes industrikunstmuseet var morsommere enn kunstmuseet, men det var ganske ekkelt med halskjedet som var laget av brukte spiraler(JA, jeg mener DE spiralene ja..)
Da de andre dro hjem med bussen fredag ettermiddag ble jeg igjen og møtte venner. Det vil selvfølgelig etter noen timer shopping. Jeg er da min mors datter ;) Overnattet hos Eivind og møtte masse koselige folk. På fredag fikk jeg sett innsiden av Maggie’s nye leilighet og den var skikkelig stilig. Han kunne derimot ha roa litt ned på spritsjenkinga, for jeg må innrømme at det blei et inntak i drøyeste laget. Men jeg husker da alt og hadde det kjempegøy. Eivind og jeg dro ut og klatret et stykke inn i Trondheims skoger dagen etter. Jeg fikk låne sele og sko, og hva var ikke mer passende enn å klatre en rute ved navn hangover :P
Overraskende nok ble det ikke et helvete å gå turen fra toget opp til skolen kl 03:45, men egentlig ganske koselig. Jeg nynnet for meg selv tok litt bilder av ”Ringebu by night” og fant på noen utrolig bra ordtak (?) Det var på den andre siden ikke like lett å komme opp mandagen etter og jeg ble vekket av Astrid(internatsjef) som lurte på om jeg var syk, for nå hadde jeg misset både frokost og morgensamlig…

Uke 43

I timen skulle vi lære å se… Vi lagde først forskjellige ”rom”(kuber, hus, baller og div) i papirfigurer, så skulle vi tegne. Ikke figurene, men rommet MELLOM figurene. Vi skulle altså tegne mellomrom aka. Luft/ingenting. For dere andre som prøver; det er ikke lett. Men jeg følte jeg meg flink utover dagen, fordi jeg dro ut i regnet, alene på intervalltrening. Merker det var en stund siden og tror jeg har godt av å gjøre det flere ganger.

Onsdag har vi forberedt oss til lenge. I form av klesvask og mat. Vi drar 08:00 fra skolen med buss til Trondheim(5timer). Ettersom flesteparten av oss ikke gidder å stå opp 07:15 for å spise frokost, ble det matpakke fra kvelds som ligger og venter på oss i kjøleskapet.

Skal treffe igjen gode gamle venner, og overnatte til søndag istedenfor å dra hjem med resten fredag ettermiddag Gleder meg :D

Endring

Jeg ser at jeg har kommet inn i en teit "rutine" der jeg legger ut ting uke for uke, og så treig som jeg er tar det gjerne litt tid. Da tror jeg jeg går tilbake til å skrive en blogg slik den skal skrives: Når jeg føler for det. Må beklage med noen bilder som ikke er lastet opp enda, men det tar litt tid når nettet hopper ut og inn hele tiden... Vi snakkast

Uke 42

Brannalarmen gikk i oppigard natt til mandag. Grunn: 4av gutta hadde teipa igjen rommet på 10 av rommene i nedre Oppigard. A brannalarmen gikk, var det flere som sleit med å komme seg ut da dekk, koster, vann og diverse rant inn på rommet da de åpnet døra..
Tonje og jeg trente dans i to timer. Tonje skulle lære meg en ny dans, og det kan jo ta litt tid… Etter det løp jeg litt intervaller i oppoverbakkene her(merker at formen ikke er som de gode gamle langrennsdager). Vi avslutter med styrke og var ganske fornøyd med oss selv etter 3 ½ times trening.

Onsdag var det turneringer igjen, denne gangen innebandy. Mye slossing på banen, men vi kom da alle fra det i god behold. Bogruppa mi tapte dessverre bronsefinalen, men vi fikke da raska med oss 3poeng videre. Etter innebandyen (som ikke ble veldig hard for min del, ettersom at vi stilte med 8personer, og 4 skulle være på banen samtidig) gikk jeg ned på styrkerommet. Tenkte å ta litt let styrke, men ble revet med på stabilitetstreningen til idrettsgutta og var rimelig død i nakke, skuldre mage OG lår(!) dagen etter.

Torsdagen … gikk mest ut på å dra seg i håret over farge/rom opgaven vi må bli ferdig med i timen. Men etter å ha danset jenka og diverse andre folkedanser sammen med hele skolen

Lillehammer og maihaugen ble besøkt på lørdag. Helt greit. Var litt kaldt og gå og høre på guiden, men jeg husker da sikkert noe for det. Var kult museum inne. Gjennomgang av jordens oppstandelse og hvordan vi(trolig) kom til verden. Fra bronsealder, nazitid til beatels.
De to timene vi hadde til rådighet før bussene kom, var vi fullt opptatt. Festkomiteen(selvoppnevnt) hadde planlagt alkoholfritt 80-talls party på skolen. Jeg tør innrømme at det ble en kjempesuksess. Utrolig gøy med kostymer og gode gamle låter.


Det var masse leker som fikk alle til å le. Egenversjon av Beat for beat, fange eple(aka løk) uten hender, limbo og en versjon av spinn the bottle som fikk Tonje til å gå i bakken. Snurre så fort du kan, rundt 20 ganger for så å hoppe og løpe er det ikke alle som tåler like bra...

Uke 41

Endelig tilbake. Selv om jeg synes det var deilig å ha ferie, møte mamma igjen og klatre med Sondre var det deilig å komme tilbake på skolen. Her skjer det alltid noe. Jeg tenker sjelden at jeg kjeder meg, og det er heller deilig å sette seg alene på rommet innimellom for å slippe å være så sabla sosial hele tiden…

Tilbake til timeplanen, med valgfag og alt som hører til. Det planlagte irsdagstema til gutta ble dessverre avlyst, men de la seg ikke på latsiden for det. Da mørket hadde lagt seg, tok vi med oss soveposer og MASSE klær og satt oss inntil veggen på oppegard og så kino. Projektor på stor hvit vegg ute i høstkulden innrullet i soveposer og hverandre er dømt til å bli koselig.

Onsdag hadde idrettsstyret(elever) planlagt fotballturnering mellom bogruppene. Jeg vil si det ble en suksess. Mye knall og fall og noen advarsler for voldelig spill, men slikt hører jo med. Noen sår, kuler og blåmerker kan man ikke komme unna når man spiller fotballturnering på Ringebu. Våre pom-poms og heia skilt satte hvertfall ingen demper på dagen.

Torsdag var det aerobic i gymsalen ledet av to elever. Utrolig bra initiativ, men neste gang kan dere kanskje være enige om koreografien på forhånd… Ellers ble det en veldig rolig dag ettersom at idrettsklassen var ute i skauen og fant veien med kart og kompass. Det ga oss selvfølgelig anledning til å ha en skikkelig jentekveld. Kortspill, godteri og love actually er det som skal til for å få stemningen i taket.

Fredag fylte vi bare ett av 5 bord under lunsjen. Men det var litt deilig også. Nye oppgaver i timen som skal jobbes på, før vi ruller nedover mot bygdekinoen for å se premieren på fritt vilt 2. Den var forresten kjempedårlig, men det kan godt ha noe å gjøre med at vi satt midt i en gjeng 13-15åringer som skrek bare en dør ble åpnet. Slitsomt...

Når jeg våknet lørdag morgen må jeg si jeg ikke var spesielt innstillt på å gå opp på toppen av Kvitfjell. Men jeg kom da ut av senga, og motivasjonen steg overraskende mye etter hvert.
Lørdag, møte med folket som gikk her i fjor, og samling med alle på Fåvang og karaoke!! Mange morsomme sanger og danser. Takker Olav for mange fine danser J Jeg kom hjem i god tro om at alle hadde hatt det kjempegøy, men hørte dagen etter at kvelden førte til politianmeldelser for noen. Vi har en Ringebugjeng her som ypper til bråk og flere av våre ble slått ned, ødelagte klær og brist av ribbein var ikke det kvelden skulle ført til. Men det gikk bra, og bortsett fra en del kjeft og utvisning i 5dager for to personer gikk det greit. Litt synd for de som ble utvist at det absolutt ikke var dem som var fullest den kvelden. Bad luck guys.

Harry Potter maraton passet perfekt til en fyllesjuk gjeng på søndagen. Film og godteri, det er det vi kureres med her på skolen. Godt man ikke blir feit av det da hvertfall :P

Min historie

20cm som endret mitt liv

Jeg har alltid vært kjent for å være en sporty og trent person. Jeg var den typen som prøvde ut alle idretter som ung, og enda ikke føler jeg er helt ferdig. Men det var ikke mer enn 20cm som endret hele min livsstil.

Det var mørkt, det var vinter, det var glatt på veiene, det var 26.desember 2002 og juleferie. Jeg halvsov i baksetet og hadde bilbeltet under armen for at det ikke skulle ligge og gnage ubehagelig i halsen. Dratt ned 20cm. TO LYS i frontruta. Lyste opp mørket, før forvirring, mørke og en jævlig virkelighet.

Vi hadde blitt påkjørt og jeg klarte ikke bevege meg. Et par sekunder ble brukt til orientering, og mammas rop om at ”bilen brenner” gjorde meg ikke mindre stressa.

Bilen brant ikke, airbagen var utløst, jeg hadde blitt lagt ned i baksetet og gråt. Har du hatt vondt før? Slått deg kanskje? Dette var ikke vondt, det var forbi vondt. Smerten var så stor at den dempet alle følelser. Det var for mye.

Ambulansen kjørte meg omsider til sykehuset og tok ørten røntgenbilder av rygg og mage. Jeg hadde knukket 12.torax (en del av ryggraden) og hadde fått et lett slag i hodet, etter å ha dunka hodet i setet foran.

Sykehus i 10dager føltes som en evighet. Nyttårsrakettene så ikke like stilige ut fra senga på Ullevål sykehus som fra hytta på Uvdal. Etter noen dager med tester og oppkast fant de ut at jeg ikke kunne spise fordi innvollene var hovnet opp. Dagene utover ble brukt til å lære å gå igjen. Jeg har aldri følt meg mer funksjonshemmet enn da jeg måtte bli løftet til doen 2,5m ved siden av senga. Fra en som jogget 1mil uten store problemer, var det tungt både fysisk og psykisk å skulle begynne å trene på å gå igjen. Det hjalp heller ikke på motivasjonen at alt gjorde jævlig vondt.

Hjemme igjen og møte med venner og kjente, livet var bedre, uvant, men jeg følte jeg besteg denne oppoverbakken. En måned etter utskrivelse kom det. Liggende og riste på butikkgulvet. En mor som står over og skriker, ambulansen kom og en ny diagnose ble gitt. Epilepsi.

Nye prøver, testing av forskjellige piller. Telemetri, og hodeskanning. Det var flere enn en gang jeg måtte flytte inn på sse til konstant observasjon. Skole der var ikke det samme som med venner, strenge og snille lærere vi kunne le av. Går du på en slik skole som på sse, må du være bestemt med deg selv. Du må ville lære, for presset er ikke der. Du har ikke lange dager med læring. Du har hjelp. Hva du skal lære, må du finne ut av selv.

Skole hjemme ble heller ikke lett. Mye fravær gjorde at det ble vanskeligere å følge med. Ett anfall i uka sliter ut hele kroppen både psykisk og fysisk.

Året før jeg skulle begynt i 1.på videregående, reiste vi til Libanon. Mamma hadde fått seg jobb som FN observatør så hele familien dro ned til en helt ny tilværelse i ett år. Jeg nektet selvfølgelig først. Dra vekk fra venner og kjente, ikke få med seg alt sladder, men heller føle seg litt utafor når jeg kom tilbake. Det var ingen ideell tanke for en 15åring. Men jeg ble da med ned og hadde ett(tro det eller ei) fantastisk år.

Jeg skjønte fort at å få med seg den engelsk/arabiske læringen som ble gitt i timene der nede ikke kom til å bli så lett. Derfor tok jeg heller skolen litt med ro, og valgte å starte i 1. på nytt igjen da vi kom hjem til Norge. Det gjorde at stresset om skole, karakterer, levere i tide osv. ble mye mindre. Jeg våger å tro at det var en av de avgjørende faktorene til at jeg gikk fra å få to anfall i måneden, til to i halvåret. Nye omgivelser, nye venner, masse reising og opplevelser, å ha tankene vekk fra skolen hjalp masse for meg.

Da vi flyttet tilbake igjen og jeg begynte på videregående fikk jeg igjen flere anfall. Stadig bytting av medisiner, igjen ble jeg et kjent ansikt på sse og hadde masse fravær jeg måtte ta igjen på skolen. Det var tunge år, men jeg hadde da venner og familie som støttet meg.

Noe av det vanskeligste med å ha epilepsi er at man går rundt og tenker på det hele tiden. Ikke bare fordi du er redd for deg selv, men du ser at både foreldre og venner får et bekymret blikk hver gang du foreslår å dra og klatre, bade eller bare beveger deg litt nærme bilveien. T-baneperrongen er tross alt mye farligere enn snowboard bakken, som er bygd for at folk skal falle. Epilepsien blir som en sky over hodet ditt som trekker deg ned. Den gjør deg deprimert og gir deg en følelse av at du ikke strekker til. Du blir redd for å gjøre ting du før tok på strak arm og hater å ikke ha noe annet å skylde på enn bivirkninger fra medisiner.

Russetiden ble ikke den villeste tiden, men jeg har da heller aldri vært den personen som dro ut på byen hver helg. Jeg hadde på den tiden en prøvetid uten piller, noe som så ut til å gå veldig bra. Jeg droppet å bli med på buss og brukte heller 30 000kr mindre på å ha det gøy med andre som heller ikke gadd å sløse bort alle konfirmasjonspengene på å lage en fet buss. Fikk aldri anfall ved å drikke mye eller ha lite søvn og trodde innimellom at dette ville bli en ny start for meg.

Helt til 15.mai. TRE gtk anfall på samme dag og rett inn på diakonhjemmet. Den samme hat følelsen kom tilbake, og 17.mai ble ikke feiret like bra som jeg hadde tenkt. Da jeg lå inne på diakonhjemmet var det en lege der som foreslo Epinat, en eldre medisin som selv mormor husket. Jeg følte vel mer at jeg var blitt en prøvekanin for nye medisiner.

Den gamle medisinen viste seg å fungere ypperlig. Og siden 15. mai har jeg ikke hatt noen anfall. Jeg har begynt på folkehøgskole og har nye drømmer, som å hoppe i fallskjerm og strikk og få lappen. Selv om jeg ikke alltid synes det er så gøy å fortelle de nye jeg møter at jeg har epilepsi, vet jeg at det er nødvendig, både for at jeg ikke skal gi noen sjokk hvis det plutselig kommer et anfall, og for at jeg skal føle meg mer komfortabel.

Nå har jeg det kjempebra. Trives kjempegodt på folkehøgskole og har vært med på rafting og besteget Galdhøpiggen. Er ikke lenger like redd for å ta en løpetur alene. Jeg tar alltids forhåndsregler, men det er deilig å ikke lenger være redd for seg selv. Jeg har fått lån og stipend fra lånekassen og stipend fra Kari Thrane-Steens fond og slipper dermed å tenke masse på hvordan jeg skal få nedbetalt studielånet. Om det er flere der ute som er som meg; husk å slappe av innimellom, ikke vær redd for å få nye venner, og finn andre interesser enn å fylle hjernen med angst.

Uke 39

Mandag og tilbake på benken og fargelære. Nye blyanter og maling. Å tegne og male fargeskalaen fra hvitt til sort er ikke like enkelt som jeg trodde…

Tirsdagstema! Slip & slide. Hadde egentlig ikke tenkt å bli med, men ble fristet nok til å lage meg en pingvindrakt av sorte og hvite plastposer. Både Supermann, Batman, Catwomen et brudepar og noen andre karakterer var med. Vi teipet og helte zalo og vann i hele overetasjen i Oppegard. Noen innpakkede dyner i enden for å dempe for smellet i veggen og banen var klar. Vi løp, sklei, lo, dunka inn i hverandre, lo, og hadde det rett og slett dritkult. Gulvet i Oppegard har heller aldri vært så rent som nå J
Jeg har også kommet meg over en ny barriere… Backflip på trampoline!!!! Dritkult! Fikk lært det grunnleggende av Lasse uka før, men det var ikke før Olav sto ved min side og hjalp meg rundt, at jeg klarte å skjønne prinsippet helt. Så etter og ha hoppet alene flere ganger løp jeg rundt i gangene og skrøt av meg selv J Takk Gutter!

Det ble lite søvn på de fleste natt til onsdag. Brannalarmen durte i vei i 6tiden og mange forvirra og trøtte elever labba eller ble dratt ut på gårdsplassen til telling.
Heldigvis var ikke onsdagen veldig krevende, men vi fikk besøk av en kar fra konfliktrådet mellom folkehøgskoler(eller noe sånt) som skulle lære oss og samarbeide og oppdage hvor mange fordommer vi hadde. Det ble heldigvis ikke sitting og halvsoving i tre timer, men mange praktiske oppgaver. Det var greit å ha en litt rolig start på dagen før rommene skulle ryddes og vaskes.

Politiet var på besøk under morgenmøtet på onsdag. Litt fordi de pleier og komme om fortelle om sitt eget lensmannskontor for å prøve å overbevise oss om at de ikke sitter på ræva hele dagen og ser på livet. Litt også fordi vi må lære oss å oppføre oss ordentlig i bygda. For hvis èn gjør noe, får ALLE på skolen stygge blikk.
Major GIRLS NIGHT! De gutta som ikke var med idrettsgjengen på overnatting i skauen ble jaga ned til underetasjen i oppegard for å få plass til madrasser, puter, godteri og en haug med jenter. På agendaen var det Chick Flicks som The Holiday og Notting Hill. KOS.

Etter litt kreativ utfoldelse i timen og pizza til middag var det mange som var klare for å dra hjem på ferie. Da startet høstferien og jeg legger nok ikke ut noe mer før uka etter. God ferie!