20cm som endret mitt liv
Jeg har alltid vært kjent for å være en sporty og trent person. Jeg var den typen som prøvde ut alle idretter som ung, og enda ikke føler jeg er helt ferdig. Men det var ikke mer enn 20cm som endret hele min livsstil.
Det var mørkt, det var vinter, det var glatt på veiene, det var 26.desember 2002 og juleferie. Jeg halvsov i baksetet og hadde bilbeltet under armen for at det ikke skulle ligge og gnage ubehagelig i halsen. Dratt ned 20cm. TO LYS i frontruta. Lyste opp mørket, før forvirring, mørke og en jævlig virkelighet.
Vi hadde blitt påkjørt og jeg klarte ikke bevege meg. Et par sekunder ble brukt til orientering, og mammas rop om at ”bilen brenner” gjorde meg ikke mindre stressa.
Bilen brant ikke, airbagen var utløst, jeg hadde blitt lagt ned i baksetet og gråt. Har du hatt vondt før? Slått deg kanskje? Dette var ikke vondt, det var forbi vondt. Smerten var så stor at den dempet alle følelser. Det var for mye.
Ambulansen kjørte meg omsider til sykehuset og tok ørten røntgenbilder av rygg og mage. Jeg hadde knukket 12.torax (en del av ryggraden) og hadde fått et lett slag i hodet, etter å ha dunka hodet i setet foran.
Sykehus i 10dager føltes som en evighet. Nyttårsrakettene så ikke like stilige ut fra senga på Ullevål sykehus som fra hytta på Uvdal. Etter noen dager med tester og oppkast fant de ut at jeg ikke kunne spise fordi innvollene var hovnet opp. Dagene utover ble brukt til å lære å gå igjen. Jeg har aldri følt meg mer funksjonshemmet enn da jeg måtte bli løftet til doen 2,5m ved siden av senga. Fra en som jogget 1mil uten store problemer, var det tungt både fysisk og psykisk å skulle begynne å trene på å gå igjen. Det hjalp heller ikke på motivasjonen at alt gjorde jævlig vondt.
Hjemme igjen og møte med venner og kjente, livet var bedre, uvant, men jeg følte jeg besteg denne oppoverbakken. En måned etter utskrivelse kom det. Liggende og riste på butikkgulvet. En mor som står over og skriker, ambulansen kom og en ny diagnose ble gitt. Epilepsi.
Nye prøver, testing av forskjellige piller. Telemetri, og hodeskanning. Det var flere enn en gang jeg måtte flytte inn på sse til konstant observasjon. Skole der var ikke det samme som med venner, strenge og snille lærere vi kunne le av. Går du på en slik skole som på sse, må du være bestemt med deg selv. Du må ville lære, for presset er ikke der. Du har ikke lange dager med læring. Du har hjelp. Hva du skal lære, må du finne ut av selv.
Skole hjemme ble heller ikke lett. Mye fravær gjorde at det ble vanskeligere å følge med. Ett anfall i uka sliter ut hele kroppen både psykisk og fysisk.
Året før jeg skulle begynt i 1.på videregående, reiste vi til Libanon. Mamma hadde fått seg jobb som FN observatør så hele familien dro ned til en helt ny tilværelse i ett år. Jeg nektet selvfølgelig først. Dra vekk fra venner og kjente, ikke få med seg alt sladder, men heller føle seg litt utafor når jeg kom tilbake. Det var ingen ideell tanke for en 15åring. Men jeg ble da med ned og hadde ett(tro det eller ei) fantastisk år.
Jeg skjønte fort at å få med seg den engelsk/arabiske læringen som ble gitt i timene der nede ikke kom til å bli så lett. Derfor tok jeg heller skolen litt med ro, og valgte å starte i 1. på nytt igjen da vi kom hjem til Norge. Det gjorde at stresset om skole, karakterer, levere i tide osv. ble mye mindre. Jeg våger å tro at det var en av de avgjørende faktorene til at jeg gikk fra å få to anfall i måneden, til to i halvåret. Nye omgivelser, nye venner, masse reising og opplevelser, å ha tankene vekk fra skolen hjalp masse for meg.
Da vi flyttet tilbake igjen og jeg begynte på videregående fikk jeg igjen flere anfall. Stadig bytting av medisiner, igjen ble jeg et kjent ansikt på sse og hadde masse fravær jeg måtte ta igjen på skolen. Det var tunge år, men jeg hadde da venner og familie som støttet meg.
Noe av det vanskeligste med å ha epilepsi er at man går rundt og tenker på det hele tiden. Ikke bare fordi du er redd for deg selv, men du ser at både foreldre og venner får et bekymret blikk hver gang du foreslår å dra og klatre, bade eller bare beveger deg litt nærme bilveien. T-baneperrongen er tross alt mye farligere enn snowboard bakken, som er bygd for at folk skal falle. Epilepsien blir som en sky over hodet ditt som trekker deg ned. Den gjør deg deprimert og gir deg en følelse av at du ikke strekker til. Du blir redd for å gjøre ting du før tok på strak arm og hater å ikke ha noe annet å skylde på enn bivirkninger fra medisiner.
Russetiden ble ikke den villeste tiden, men jeg har da heller aldri vært den personen som dro ut på byen hver helg. Jeg hadde på den tiden en prøvetid uten piller, noe som så ut til å gå veldig bra. Jeg droppet å bli med på buss og brukte heller 30 000kr mindre på å ha det gøy med andre som heller ikke gadd å sløse bort alle konfirmasjonspengene på å lage en fet buss. Fikk aldri anfall ved å drikke mye eller ha lite søvn og trodde innimellom at dette ville bli en ny start for meg.
Helt til 15.mai. TRE gtk anfall på samme dag og rett inn på diakonhjemmet. Den samme hat følelsen kom tilbake, og 17.mai ble ikke feiret like bra som jeg hadde tenkt. Da jeg lå inne på diakonhjemmet var det en lege der som foreslo Epinat, en eldre medisin som selv mormor husket. Jeg følte vel mer at jeg var blitt en prøvekanin for nye medisiner.
Den gamle medisinen viste seg å fungere ypperlig. Og siden 15. mai har jeg ikke hatt noen anfall. Jeg har begynt på folkehøgskole og har nye drømmer, som å hoppe i fallskjerm og strikk og få lappen. Selv om jeg ikke alltid synes det er så gøy å fortelle de nye jeg møter at jeg har epilepsi, vet jeg at det er nødvendig, både for at jeg ikke skal gi noen sjokk hvis det plutselig kommer et anfall, og for at jeg skal føle meg mer komfortabel.
Nå har jeg det kjempebra. Trives kjempegodt på folkehøgskole og har vært med på rafting og besteget Galdhøpiggen. Er ikke lenger like redd for å ta en løpetur alene. Jeg tar alltids forhåndsregler, men det er deilig å ikke lenger være redd for seg selv. Jeg har fått lån og stipend fra lånekassen og stipend fra Kari Thrane-Steens fond og slipper dermed å tenke masse på hvordan jeg skal få nedbetalt studielånet. Om det er flere der ute som er som meg; husk å slappe av innimellom, ikke vær redd for å få nye venner, og finn andre interesser enn å fylle hjernen med angst.
På toppen:
