Null frykt endte i sykehusbesøk

Det var rart, for det var så mange tegn i løpet av dagen som tilsa at Lasse ikke burde dra opp i bakken og prøve brett. Jeg drømte om han i natt; hva det var er ikke poenget, men heller at han gjorde noe dumt. Så på frokost i dag sa jeg det til han: "Ikke gjør noe dumt i dag, Lasse". Rett før vi skulle ta bussen opp til kvitfjell har plutselig Jon tatt brettet Lasse skulle bruke, og han har ikke noe. Ett minutt før avreise klarte han å skaffe seg ett og ble med opp. Flere ganger hørte vi han sa; det går ikke bra i dag, det kommer til å skje noe, føler det på meg.

Gutten har aldri kjørt på brett før(bortsett fra 9hopp i hagen og det endte med en hjernerystelse som bloka ut to dager av ferien). Lasse kan heller ikke svinge ordentlig, men eier ikke frykt og står mest rett ned. Utover dagen skal han selvfølgelig prøve å hoppe. Jeg lurer på om det var det første eller andre hoppet han prøvde på backflip, men det var tidlig. Ingen av de klarte han å sette på det lille hoppet, heller ikke 180'n gikk helt rette veien. Så kommer vi ned til det store hoppet. Det største i kvitfjell, det de erfarne snowboarderne ikke er helt sikre på om de tør.

Etter litt om og men har Lasse funnet ut at han må prøve(Marte hadde jo prøvd å hoppe...) Han setter utfor nedover. Det går fort, og det ser ikke helt kontrollert ut, men han treffer jo hoppet. Jeg vet ikke hvor lenge før det var han kjørte utfor at han fant ut at han skulle showe og ta en backflip, men det var nå det han hadde bestemt seg for.

Farten er stor, inngangen til hoppet er litt skeiv, og han satser. Hodet smeller inn i hoppkanten, noe som gjør at rotasjonen stopper opp ned og vrir seg til en siderotasjon og mye snurring ned bakken. Han dunka mange ganger nedi før han forsvant bak landingskulen. Et nysgjerrig og interressert publikum ble fort stille, og det det gikk et gisp gjennom de fleste av oss. Det tar ikke lang tid før vi hiver oss over brettet og suser ned over kulen.

Der sitter Lasse. Han har akkurat reist seg i sittende stilling og gisper etter luft. Det var ikke vanskelig å se at han hadde vondt og vi kjente det ble fælt sitte å se på uten å kunne gjøre noe. Vi prøvde å få han til å legge seg ned, slappe av, men å legge seg bakpå var vondt og umulig der han satt. Etter litt overtalelse var også Lasse enig at vi burde hente en mann på scooter med båre. For ha noe å gjøre satte jeg ned bakken. Jeg vet jeg kommer kjappere ned enn mange andre og peiste på uten å tenke. Har aldri kjørt så fort ned den bakken før og det overrasket meg at jeg ikke var redd en eneste gang, men heller konsentrert. Da jeg kom andpusten og løpende inn i heiskontoret nederst ble jeg fortalt at han akkurat hadde hørt det og at noen var på vei... Jeg tenkte jo ikke på at jeg bare kunne kjøre inn i heosboden til barnebakken rett nedenfor hoppet...

Scootern kom, gutten ble lagt på båre og vi kjørte ned med ting og skulle opp i heisen for å rekke bussen. Jeg skulle akkurat til å sette meg ned i heisen da jeg hørte noen rope; er det ingen som blir med Lasse? Jeg hoppa ut av heisen og svarte at om ingen andre gikk, så dro jeg. Jeg husker selv fra da jeg lå på sykehus hvor godt det var å ha noen der. Kristianne og Vegar kjørte ned med brettet mitt og hjelmen til Lasse mens jeg løp for å rekke ambulansen.

Veien til Lillehammer har aldri vært så lang. Da vi kom inn på akuttmottaket, var det mye spm; hvor har du vondt? Gjør det vondt om jeg trykker her? Har du full bevegelse i armer og bein? Skaden var i øvre del av ryggen, men røntgen måtte til. Mer venting... Og vente på at et svar fra røntgen skulle komme... De hadde funnet ut at 6.Torax (6.ryggvirvel om du teller ovenfra og ned) hadde fått en trøkk og blitt sammentrykt. Men var de sikre? CT-scan. Venting. Det tok ca 2 og en halv time før det kom inn en lege som sa han hadde visst svaret lenge og ikke skjønte hvorfor Lasse ikke hadde fått lov til å ta av seg den ubehagelige nakkekragen de siste 4timene.

Svaret var ihvertfall klart. Det var et brudd. Det kom til å gro av seg selv og kom til å bli bra, men det er mulig Lasse må tilbringe litt tid med et korsett. Lasses håpefulle spørsmål om det tok lang tid å gro ble fort drept. Neida, sa legen, ikke lenge, det tar nok ca 5 til 6 uker. For en som har lagt opp livet sitt rundt skisesongen er 5-6 uker i mars EVIGHETER. Skisesongen er ødelagt og dere på skiidrett må passe på at han ikke begynner å trene og hoppe rundt som han gjør, for fort. Det var en dårlig formulering da turnuslegen nevnte at han sikkert kunne trene til smerten ikke ble for vond. Han var da heller ikke klar over at Lasses smerteterskel overgår de fleste og at en grense til smerte vil bli ganske høy.

Jeg kom tilbake etter at alt hadde stabilisert seg. Kjente jeg var ganske sulten da jeg fant ut at jeg ikke hadde spist på 11timer, og var glad jeg ba Tonje lage matpakke til meg. Ønsker Lasse god bedring i massevis, men synes ikke synd på han, for en mer selvforskyldt skade skal du lete lenge etter. I morgen klarer du kanskje å løfte hodet, så da håper vi å ha deg tilbake in no time. Men pass på ringebufhs folk, tving han til å holde seg i ro...