Joggetur i mørket

Jeg dro på en kveldsjoggetur i skogen. Jeg bestemte meg vel ikke endelig før jeg kom ned i styrkerommet og så på syklene og vektene jeg IKKE var i humør for å bruke. Lasse ikke gadd å være med, men kom heller opp med en masse dumme unnskyldninger, som at han var så sulten at han ikke klarte gjøre noen ting og at det var mye bedre å gjøre det etter kveldsmat. Dermed tok jeg hodelykten til Vegar og dro ut alene. Merket fort at det sikkert hadde vært lurt å bruke litt lenger til på å lete etter en lykt som lyste mer enn 2meter foran meg, men jeg så da. Så konturene i bakken og klarte å skimte de steinene jeg ikke burde tråkke på og klarte komme meg unna den verste gjørma…
Jeg må innrømme at det var litt skummelt i starten. Det var kaldt og jeg hørte ikke andre lyder en min egen pust. Etter hvert som jeg ble mer sliten, begynte den kalde røyken fra munnen min å skygge for lyset fra hodelykta. Men det var også fint, på en sær måte.
Jeg starter å jogge innover og skogen og terrenget åpner seg i det svake lyset fra hodelykta. Skyggene beveger seg rundt som djevler som stjeler fra meg all virkelighet. De drar fram fantasien og lager onde skygger. Jeg lurer på hvorfor det ikke er noen skygger som ser fine ut. Kan det ikke være skygger av blomster, regnbuer og søte kaniner? Istedenfor ser jeg store farlige dyr. En refleks langs veien framtrer som øynene til en ulv. Jeg øker farten innover skogen, FAEN! Hjertet pumper og jeg kjenner at en ubehagelig varme raser ut i kroppen. Først rundt hjertet, i brystet, til slutt en varm panikkfølelse i hodet. Skygger av et gevir, to meter over bakken, ikke mer enn tre meter foran meg. Jeg puster tyngre enn i intervaller og tenker på råd om hva man bør gjøre om man møter en elg, skal man stoppe, sikkert ikke bra å se den i øynene, snu seg og gå sakte andre veien er sikkert lurt. Lys, trenger lys, grønt? Elger er ikke grønne. Jeg myser i mørket; barnåler, grantre, ingen elg. Jeg løper videre og ser mest mot bakken, har ikke lyst til å møte skogens mørke skygger.
Gresset knirker under meg. Det var tydeligvis kaldt i natt og gresset er hvitt og frossent. Jeg drar genseren over armene og begynner på intervallene. Litt vanskelig å løpe så fort man klarer når man ikke ser mer enn 3meter foran seg. Men jeg har da løpt her en gang før, husker vel veien da…
Jeg ser på klokka, nei, den glemte jeg på rommet. Men tid er da ikke viktig her. Har ute står tiden stille, mat rekker jeg alltids, har noen kjeks på rommet.
Jeg kikker på stjernene. Det er mange av de. Kan godt se Karlsvogna, men må innrømme at jeg kunne flere stjernetegn på barneskolen. Leter etter den andre jeg kan, men Orions belte er ikke å finne. Stjernene er så bekymringløse. Pene å se på, har ingen skumle skygger, kanskje det er derfor. De har ingen bekymrede skygger rundt seg, og trekker derfor bort mine egne bekymringer.
Etter en tid kommer jeg ut på et jorde. En skjev bakke som er perfekt for intervaller. Håper ikke bonden ser meg, tenker jeg. Tråkke ned alt gresset på jordet hans. Eller kanskje blir han glad? Det synes jeg han bør være. At jeg har valgt akkurat dette jordet å løpe i. Han burde være stolt over å ha et jordet som jeg synes er finere å løpe i enn noen av de andre. Jeg føler meg plutselig en del av noe, et rart fellesskap som jeg har tatt del i.
Jeg løper oppover bakken. Kjenner melkesyra presse på, beina stikker under meg. Jeg merker at farten dempes ufrivillig. NEI! Sier en stemme inne i hodet mitt. Skjerp deg! Press på, bare litt igjen. Kan høre pappas trenerstemme langt bak i hodet, skrikende; du klarer det, bare noen få meter til. Jeg kjenner jeg blir fylt med ny styrke, et ben foran det andre. Det er rart hvordan jeg alltid finner litt flere krefter som lå gjemt bak der et sted. Det er de jeg leter etter, det er de som må fram. Graver man ikke dypt nok finner man ikke alle, og da lages det heller ikke nye.
Jeg har i hvert fall kommet meg vekk fra ku-stanken fra de andre jordene. Det lukter ikke ku så langt inne i skogen. Eller var det sau? Turen nærmer jeg slutten og jeg konstaterer med at det var fint. Vakkert og en nydelig stjernehimmel. Selvfølgelig må jeg ut igjen.