Ferdig på fokehøgskole

Nå har vi vaska og skrubba både på alle rom. Tak, vegger og gulv har fått seg en kraftig skrubb før avreise. Det var nok under pakking og vask, at det gikk opp for oss at eventyret begynte å gå mot slutten. Rommene ble igjen upersonlige og sterile, og vi møttes heller ute, enn å sitte på de tomme rommene som minte om avreise.

Men nå er det gjort. Vi har alle dratt hver til oss og feiret 17.mai separat. Avslutningsmiddagen var god og underholdnigen var rørende. Jeg kjente at Siri og Elines sang fikk en bildeserie til å gå i sakte film gjennom hodet mitt. Om ting vi har gjort, tabber og morsomme ting vi har vært med på. Utifra de tårevåte ansiktene på alle kanter, skjønte jeg at jeg ikke var alene om det.

Siste dagen kom venneringen vi alle hadde ventet på. Den samme ringen som vi formet første dagen, da vi var nye og nervøse og spente på å bli kjent med personen ved siden av. Nå er vi blitt kjent og formet igjen ringen, og løste den opp for å starte ett nytt eventyr. Personlig føler jeg at jeg hadde forberedt meg på de siste dagene i hele to måneder. Jeg synes det hele var mer fint enn trist og veldig overrasket over at jeg ikke felte en eneste tåre. Alle de andre jentene hadde våte ansikt og røde øyne, var det feil av meg å ikke gråte? Men jeg har en teori. Mitt eventyr er ikke over. Mange av mine skolekamerater skulle hjem, kanskje jobbe ett år, studere noe i nærheten og tilbake til det kjente de visste hvordan ser ut. De kan se for seg reisen fordi de vet hva som venter. Det klarer ikke jeg. Mitt neste år skal tilbringes på andre siden av kloden i ett land jeg aldri har vært før, med mennesker jeg aldri før har møtt. Mitt eventyr er ikke over, det har akkurat startet...