Mer enn en søskenkrangel

Det er ikke ofte jeg krangler med folk. Lett kritisering og småslossing, klart det skjer jo. Men en skikkelig verbal krangel kan jeg ikke huske sist jeg hadde. Derfor var det også en ny opplevelse for meg da jeg i går satt på plenen og gråt. Ikke fordi jeg hadde sett en trist film eller hørt en trist sang(det skjer jo hele tiden), nei, denne gangen var det på grunn av min egen bror.

Mens jeg har vært på folkehøskole har jeg snakket med pappa flere ganger og har hørt at han har vært oppgitt. Det gjorde også et stort inntrykk da jeg så han sitte på verandaen 17.mai og puste oppgitt med triste øyne. Jeg lurer på om Emil noen gang kommer til å forstå hvordan det føles for de rundt han når han ikke vil bli med oss på ting. Hvor tungt det føles at han heller vil sitte time time etter time foran skjermen istedenfor å spise lusj med sin egen søster.

Jeg gjorde det sikkert feil. maste på han om å stå opp, og informerte han om at vi skulle gå på tur og grille. Det ble sikkert for mye. Men det er det eneste som har funket før, mase på han og gjøre alt klart,så kommer han når jeg står ved døra. Men denne gangen ble det skriking, dytting, kjefing og smelling. Det hele ble for mye for meg. Jeg rømte.

Å skifte og dra inn til byen uten å si noe føltes ikke så godt som jeg hadde trodd. Men det var betraktilg bedre enn å bli værende i huset. Bare komme seg bort. Jeg hadde egentlig lyst til å bare bli borte noen dager og se hvor lang tid det tok før han la merke til at jeg var borte. Desverre ringte mamma han, og da måtte han jo skjekke. Og som den bekymrede personen hun er blitt, ble mamma ganske bekymret da hun ikke fikk tak i meg. Det var ikke meningen mamma. Beklager.

Jeg kom jo hjem etterhvert. Kunne ikke plage Andreas for lenge, og da jeg ikke fikk tak i noen andre som var hjemme ble det litt for dumt å stå sur ute i regnet i tights og tynn genser. Da jeg kom hjem prøvde jeg å si minst mulig til min bror. Orket bare ikke en ny krangel. Han merket vel ikke en gang at jeg var sur. Han er ikke akkurat kjent for å være en menneskekjenner.

Da jeg skulle legge meg klarte jeg ikke la følelsene holdes inne lenger og fikk de ut gjennom et dikt. Jeg er ikke veldig fornøyd med det, fordi det ble altfor mildt. Hadde jeg skrevet det da jeg satt i gresset på grünerløkka hadde det hatt en helt annen tone. Dere kan jo dømme selv:

Min bror

Jeg hadde en bror
som trøstet meg da jeg var lei meg og
som la armene rundt meg da han så jeg trengte en klem
Jeg hadde en bror
som etterliknet og så opp til meg og
som holdt meg i hånden for å føle seg trygg
Jeg hadde en bror
som spurtet mot meg på friidrettsbanen og
som overlegent driblet meg i fotball
Jeg hadde en bror
som så på meg og smilte
som var stolt av å ha meg som søster
Jeg hadde en bror
som likte meg

Min bror
vil ikke høre på meg og
vil heller kritisere enn å gi komplementer
Min bror
vil ikke være som meg, men
vil heller stirre på en skjerm enn å spørre hvordan jeg har det
Min bror
vil sitte timesvis foran dataen og
vil heller se på den enn å ha én samtale med meg
Min bror
vil sloss mot drager, men
vil ikke gå utenfor døra for å spise lunsj
Min bror
vil kjefte meg til tårer, men
vil aldri forstå hvor vondt det gjør
Min bror
vil hate meg, eller er det dette de kaller søskenkrangel?